Hvor blir det av den norske øko-poteten?

• Artikkelen er tidligere blitt publisert i Debios magasin «Fordi du bryr deg» og gjengis med tillatelse fra redaksjonen.

Sakene handlet om økoprodusenter i Telemark som ikke får omsatt eplene sine som økologiske, om en gård som ikke får omsatt sine økologiske plommer til en god nok pris, og om konsekvensene for melkekyr-bønder i Nord-Norge og potetbønder i Innlandet når Forsvaret ikke lenger kjøper inn økomelk eller lokale poteter. 

Sakene er ikke like. De handler om offentlige innkjøpere, om dagligvarekjeder og om grossister, og alle sakene har fått ulikt utfall. 

Øko-produsenter blir skadelidende

Det disse sakene imidlertid har til felles, er at det er produsentene som blir skadelidende, at verdikjeder forsvinner og at produktene ikke når sine kunder. 

De som vi ofte ikke leser om i mediedekningen, er de som er på jakt etter norske økologiske produkter – og ikke finner dem.

• LES OGSÅ: Hva er det som er så vanskelig med øko?

I skolekantiner rundt om landet står det nå kantineledere og blar seg gjennom sidene med grossistenes rikholdige utvalg av fryste, prosesserte og ferske varer på jakt etter økologiske produkter. 

Flere fylkeskommuner har politiske vedtak på en økologiandel i maten som serveres fra deres storkjøkken og svært mange av dem er videregående skoler. Og mens kantinelederne blar, finner de rikelig av tørrvarer fra utlandet. Pasta, ris, mel, bønner og linser. 

Men hvor blir det av råvarene, de norske råvarene? Hvor blir det av den norske økopoteten?

– Jeg blir så irritert!! Jeg kjøper minst ei kasse med grønnkål i uka og det er to ukers bestillingstid på norsk økologisk grønnkål. Hvordan i h****** skal jeg klare å nå de kravene som er satt til meg når jeg ikke får tak i det?

Sitatet stammer fra en frustrert kantineleder vi nylig snakket med som ønsker å forbli anonym. 

Mange som har frustrerende opplevelser og sterke meninger om tilgjengeligheten til økologiske norske råvarer, vil helst ikke bli sitert med fullt navn. De vil ikke komme i konflikt med noen andre i verdikjeden. 

Vi tar derfor kontakt med enkelte som står mer fritt til å uttale seg om saken.

Å være som poteten

– Det vi vil, er at storkjøkkene velger råvarer som er lokale og økologiske. Utfordringen er ofte å sikre at det de finner, både er lokalt og økologisk, sier Siri Solberg, rådgiver i Matvalget. 

Matvalget har som sin hovedoppgave å veilede, drive kunnskapsformidling og endringsledelse knyttet til konseptet Et bærekraftig måltid (se faktaboks lenger ned). De tilhører den delen av Debio som jobber for å fremme økologisk og bærekraftig produksjon i Norge. 

Gjennom et oppdrag fra Landbruksdirektoratet forvalter de et nasjonalt mandat for økt forbruk av økologisk mat og drikke gjennom storhusholdninger.

– Målet er et bærekraftig matsystem hvor offentlige aktører, som har et konkret samfunnsoppdrag i det grønne skiftet, kan bruke sin innkjøpsmakt bakover i verdikjedene ved å stå for stabile innkjøpsvolum, poengterer Solberg. 

– Ikke kjøpe for å kjøpe, men for å støtte opp under FNs bærekraftmål og bidra til en god, bærekraftig samfunnsutvikling. Det offentlige, som eier mange storkjøkken, kan gjennom måltidstilbudet sitt påvirke kostholdsvaner og forbrukerpreferanser mot mer miljøvennlig og helsefremmende valg, understreker hun.

Siri var et naturlig kildevalg fordi Matvalget annonserte i fjor at de hadde klart å opprette en verdikjede for lokale, vaska, økologiske poteter i Viken. 

Ikke egenhendig naturligvis, men i samarbeid med Viken fylkeskommune og kantinene de eier, med grossisten som fylkeskommunen har en avtale med, Servicegrossistene, og med bonden som har dyrket potene. 

Før vi fortsetter på historien: Hvorfor spesifikt vasket?

– Fordi det er én av de faktorene som bestemmer om de kantineansatte kan benytte råvaren i løpet av en travel arbeidsdag. Skal en matvare benyttes, må den passe inn i et hektisk tidsskjema hvor måltidene serveres på morgenen og på formiddagen, svarer rådgiveren. 

– Det er kanskje delvis slik vi har havnet i situasjonen hvor halvfabrikata og snacks har fått en så fremtredende rolle i skolekantiners meny: De er innmari lett tilgjengelige og tilsynelatende raske å tilberede.

Potet –  en ideell råvare

– Poteten er en ideell råvare i mattilbudet på kantinene på videregående skoler, forteller Solberg.

–  Den er rimelig, og kantineansatte vet godt hvordan den brukes. Den kan serveres varm og kald, og de fleste elever liker potet. Den er til og med en sunn råvare som er i tråd med Helsedirektoratets retningslinjer for hva man bør servere til barn og ungdom, forteller hun. 

– Poteten er et norsk landbruksprodukt, så lokalt som man bare kunne ønske. Den er lagringsdyktig og tilgjengelig hele året. Likevel var det enklere å kjøpe importert potet enn norsk og økologisk for Vikens mange kantineledere, understreker rådgiveren. 

–  Vi i Matvalget visste at Servicegrossisten hadde en underleverandør som kunne tilby økologisk potet. Dermed gjensto det bare å spørre dem hvor stor omsetning de trengte for at det skulle kunne tilbys uten matsvinn på lageret. Én pall à 200 kilo i uka var svaret, sier Solberg.

Matvalget foretok derfor en ringerunde til alle skolene de veiledet og hørte hvor mange kilo de kunne forplikte seg til i uka. Svaret var over 200, over minimumskravet. Og dermed var norsk, økologisk, vaska potet tilgjengelig for alle i fylkeskommunens system ut skoleåret. 

Isolert sett en historie som ender godt. Kanskje likevel en litt sær fortelling i potittlandet Norge, men dette høres jo bra ut?

En het potet

Bakgrunnen for å fortelle denne historien er at den er symptomatisk for norske verdikjeder for økologisk mat. 

Etter «Nasjonal strategi for økologisk jordbruk» fra 2018, som erstattet tidligere strategier med måltall for økologisk produksjon og omsetning, må «utviklingen av den økologiske jordbruksproduksjonen skje med utgangspunkt i markedet og betalingsviljen for økologiske produkter». 

Det høres tilforlatelig ut at markedet skal løse problemet, men i denne historien ser vi at man trenger aktører utenom markedet til faktisk å sy markedet sammen. Hvorfor må det være sånn?

AgriAnalyse har fått oppdraget med å finne ut av det. 

Anne Bunger, prosjektleder i AgriAnalyse, skal sammen med Viken fylkeskommune og Matvalget undersøke hva som er årsakene til flaskehalsene ved offentlige innkjøp av økologisk mat.

Pris og tilgjengelighet

– Så langt ser vi at det er pris og tilgjengelighet som er de største flaskehalsene. Kantinene skal handle inn økologisk, men har ikke fått mer midler til dette. Når budsjettene allerede er trange, vil det si at de må handle de varene der prisforskjellen er minst, understreker prosjektlederen. 

– Noen varer får de ikke tak i økologisk, noen økologiske varer opplever de at har svært kort holdbarhet, og noen varer kommer ikke i pakningsstørrelser som passer storkjøkken, forklarer hun.

– Alle innkjøpere er ikke like. Noen oppgir at de kjøper alt økologisk de finner, mens andre må vurdere prisene og velge bort de dyreste økologiske varene, legger hun til.

Bunger peker på at mange av funnene stemmer med tidligere undersøkelser – som «Nofima rapport 13/2015: Økologisk mat for storhusholdninger». 

I denne rapporten står det blant annet at treghet i leverandørsystemet er noe av problemet: «Leverandørene ønsker ikke å utvikle og produsere varene før volumet er ‘stort nok’, det gjelder både mer bearbeidede produkter og større pakninger».

Et paradoks

Her er vi i en paradoksal situasjon. Leverandørene vil ikke gjøre tilgjengelig produkter de ikke har et stort nok omsetningsvolum på. Kantinelederne kan ikke bidra til omsetningsvolumet fordi produktene er ikke tilgjengelige.

Skal vi heller legge bort ideen om norsk økologisk til skolekantiner og gå for lokale råvarer da? 

Siri Solberg avviser at det er så enkelt.

– For det første: Vi er i en natur- og klimakrise. Mat og landbrukspraksiser er en medvirkende årsak i de fem viktigste grunnene til tap av naturmangfold i verden, understreker hun. 

– Vi er nødt til å utvikle måten vi produserer mat på i en retning som har mindre negativ påvirkning på miljø, klima og natur. Å legge bort økologisk fordi vi støter på problemer er ikke en god grunn, fortsetter Matvalgets rådgiver. 

For det andre: Det er en utrolig irriterende motsetning, fyrer hun løs.

– Jeg blir så vanvittig frustrert av at det blir dratt opp hele tiden – som om dette er en problemstilling. Snakker man om offentlig storhusholdning i Norge under ett, så kjøper de fleste lite økologisk og lite lokalt. De fleste har egentlig ingen anelse om hva de kjøper inn i det hele tatt, sier Solberg. 

– Det er rett og slett en falsk motsetning. Hvis offentlige innkjøpere kjøper inn litt mer av begge deler, er det uansett veldig bra, poengterer hun. 

– På de varene som finnes norsk økologisk – som for eksempel melk, yoghurt, egg, grønnsaker og frukt som epler  – som det er lett å produsere økologisk, og god tilgang på, så mener jeg at man som offentlig innkjøper bør være ekstremt tydelig på at man vil ha begge deler.

Viktig med lokale mål

Dermed er vi tilbake ved vårt paradoks. Vi blar til siste side i rapporten fra 2015 og ser om det gis en anbefaling. 

Det gjør det: «Et nasjonalt mål om 15 prosent økologisk forbruk i 2020 utløser ikke nødvendigvis handling lokalt. Det er derfor viktig at eierne lokalt, kommuner, fylkeskommuner, statlige etater og private bedrifter setter lokale mål som også følges opp med hensyn til ambisjoner, ressursbehov og utvikling i resultater.» 

Viken fylkeskommune vedtok i 2020 at deres storkjøkken skulle servere 30 prosent økologisk og har fulgt opp dette i samarbeid med Matvalget. 

Fortsatt samarbeid om innkjøp

Etter at storfylket ble delt opp i fylkene Akershus, Buskerud og Østfold ved årsskiftet , er det ukjent om målsettingen vil bestå, men fylkene har bestemt at de skal fortsette å samarbeide om innkjøp. De vil altså fortsatt kunne garantere for samme innkjøpsvolum, opplyser Matvalget. 

Kanskje er vi endelig på sporet av hvordan de lokale økologiske potetene skal komme seg fra jordene og ende opp på tallerkener i skolekantiner rundt om i landet?