Skal vi produsere det folk vil ha eller det de bør spise?

Frokostseminaret om bærekraft i norsk jordbruksproduksjon fikk langt større aktualitet enn arrangørene, Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio), kunne håpe på da de begynte å planlegge det for noen måneder siden. Like før helgen nedsatte regjeringen nemlig ekspertutvalget som skal utrede framtidens matsystem. 

Medlemmene har fått i oppdrag å sette folkehelse, klima, natur og landbruks-, havbruks-, fiskeri- og matpolitikk i sammenheng. Og de skal legge til grunn at framtidens matsystem skal være bærekraftig, står det i ekspertutvalgets mandat.

Bærekraftig, altså.

FN definerer et bærekraftig matsystem som et «system som tar vare på matsikkerhet og sikrer økonomisk, sosialt og miljømessig grunnlag for framtidige generasjoner».  

Formålet med utredningen er blant annet: 

• å skaffe mer helhetlig kunnskap om det norske matsystemet, sett opp mot definisjonen som FN bruker.
• å identifisere muligheter, dilemma og utfordringer i det norske matsystemet.
• å beskrive i hvilken grad et mer bærekraftig matsystem kan bygge opp under økt selvforsyning gjennom bedre utnytting av naturressursene og bidra til distriktsutvikling og beredskap.

Nibio har de to siste årene publisert to rapporter om nettopp bærekraft i norsk jordbruksproduksjon, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet. 

Seniorforsker Anne Kjersti Bakken la fram hovedfunnene under seminaret på Kulturhuset i Oslo, gikk nærmere inn på hvordan det står til med bærekraften i norsk jordbruk, omtalte dets stryker og pekte på de største utfordringene, både nå og framover.

Hva er bærekraft i matproduksjonen?

Én av dem er målkonflikter, en annen er definisjonen av det nokså flittig brukte uttrykket bærekraft. 

Er alle enige om hvordan vi skal forstå bærekraft når det kommer til matproduksjonen i Norge?

Med dét spørsmålet som bakteppe, ble det en meget interessant panelsamtale mellom Liv Elin Torheim, Sigrun Pettersborg og Audun Korsæth. 

Særlig da diskusjonen dreide inn på bærekraften til norske kostråd. 

Liv Elin Torheim er  professor i samfunnsernæring ved OsloMet og nestleder for Senter for bærekraftig kosthold ved Folkehelseinstituttet (FHI). Hun har også vært med på utformingen av de siste, nasjonale kostrådene i Norge. 

Audun Korsæth er divisjonsdirektør ved Norsk institutt for bioøkonomi og skal være med i det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget, mens Sigrun Pettersborg er næringspolitisk sjef i Norges Bondelag.

Hvis diskusjonen mellom de tre ga et forsmak på de diskusjonene som vil følge i ekspertutvalget, så lover det godt.   

I fagartikkelen «Hva er et bærekraftig norsk kosthold?», skrevet av forskere fra Senter for bærekraftig kosthold og publisert i Norsk tidsskrift for ernæring, defineres bærekraftig kosthold slik:

«Et bærekraftig kosthold fremmer helse og velvære, har lav miljøpåvirkning, er tilgjengelig, rimelig, trygt, rettferdig og kulturelt akseptabelt. Disse generelle prinsippene må imidlertid oversettes til hva som er relevant i en norsk kontekst. Mat som er bra for helsen er stort sett også bra for miljøet, og å følge kostrådene er et viktig skritt mot et bærekraftig kosthold.»

Norsk kosthold ikke bærekraftig?

Liv Elin Torheim trakk fram ett av forskernes nøkkelfunn, nemlig at «det er utfordringer ved både produksjon og forbruk av mat i Norge i dag som gjør at kostholdet ikke er bærekraftig».

– Vi spiser generelt for mye rødt kjøtt. De nyeste nasjonale kostrådene anbefaler at vi ikke bør spise mer enn 350 gram rødt kjøtt i uka, og minimalt med prosessert kjøtt. Man bør derfor se på norsk kjøttproduksjon i forhold til det som er anbefalt å spise, sa hun, sett fra et kostholdsperspektiv. 

Det pekes også på at kjøttproduksjonen bør reduseres for å komme i mål med forpliktelsene Norge har for blant annet klimagassutslippene, sa hun og nevnte at nordmenn spiser for lite fisk, frukt, grønnsaker og grove kornprodukter.

– Norge har med 40 prosent en lav sjølforsyningsgrad. Rundt 60 prosent av maten vi spiser, er importert eller produsert med importert fôr, fortalte Liv Elin Torheim.

– Vi har en høy sjølforsyningsgrad på de tingene vi kunne spist mindre av og en lav sjølforsyningsgrad på produkter vi burde spise mer av, påpekte professoren under paneldebatten.

– Så hvis vi kunne produsere mer korn for menneskekonsum, mer frukt og grønt, og mer belgfrukter, ville det være bra – både fra et ernæringsmessig ståsted og i et sjølforsyningsperspektiv, poengterte Torheim.

Rødt kjøtt – hvor mye, da? 

Sigrun Pettersborg, næringspolitisk sjef i Norges Bondelag, mente at det hadde vært bra på veldig mange måter å kunne produsere mer korn enn nå, for eksempel som en nøkkel for å få opp Norges sjølforsyningsgrad på mat.

– Men vi kan ikke løsrive begrepet bærekraft fra ressursgrunnlaget vårt. Det er helt vesentlig å ha med seg hvor vi bor og hvor vi er, sa hun og pekte på naturlige målkonflikter i både norsk jordbruk og norsk matproduksjon.

– Vi kan ikke kaste ut barnet med badevannet ved å si at vi må slutte å produsere rødt kjøtt, så lenge det er etterspørsel etter det. Da importerer vi i stedet, og produksjonen skjer et annet sted, uten noe mindre miljøavtrykk og lavere klimaeffekter, fortsatte Sigrun Pettersborg.

– Det ligger ikke noen positive effekter i det, sa Bondelagets næringspolitiske sjef.

Audun Korsæth, direktør for divisjonen for matproduksjon og samfunn hos Nibio, har selv vært med på utformingen av de nasjonale kostrådene i sju år og skrevet rapport om de «gamle ernæringsrådene som ikke er så veldig gamle».

– Det vi kom fram til da, er at det er ganske bra samsvar mellom bærekraft i norsk matproduksjon og de nasjonale ernæringsrådene. Vi så da bare på den miljømessige bærekraften, presiserte han.

– Men nå er jeg ikke lenger så sikker på rådene. De legger nå opp til at vi skal spise mer av det vi må importere, som belgfrukter og nøtter. Og så skal vi spise mindre av det vi er gode på å produsere i Norge, som meieriprodukter og kjøtt fra drøvtyggere, poengterte Korsæth.

– Det har en del ulemper, sa han.

Divisjonsdirektøren kunne ikke la «disse 350 grammene med rødt kjøtt» helt ligge som anbefales i det nåværende kostrådene som ukentlig inntak.

– Vi har regnet litt på det. Ola og Kari spiser i gjennomsnitt 515 gram rødt kjøtt i uken i dag. Rådet fra i fjor var 500 gram, så da er vi jo omtrent der, mente Korsæth og viste til anbefalingen til World Cancer Research Fund som sier det samme.

– Hvis vi nå ernærer oss ut fra gjeldende kostråd alle sammen, og jordbruket må da selvfølgelig respondere, så vil 30 prosent av alt jordbruksareal i Norge gå ut av drift, sa han og viste til ferske Nibio-beregninger, foretatt av Anne Kjersti Bakken.

– Og hvor går det ut, spurte han retorisk.  

– Jo, det er på Vestlandet, i dalstrøkene innenfor og fra Trondheimsfjorden nordover. Jordbruksarealet går da helt ut av drift, og det betrakter vi som nokså irreversibelt, understreket Audun Korsæth.

• LES OGSÅ: De nasjonale kostrådene kan få radikale konsekvenser for norsk jordbruk

Han mente at dette ville få store ringvirkninger.

– Primærnæringen er en hjørnestensbedrift i store deler av distrikts-Norge. Det finnes masse arbeidsplasser rundt denne bonden. Den største landbaserte industrien vi har i Norge i dag, er jo næringsmiddelindustrien, minnet Korsæth om. 

– Kutter vi ut 30 prosent av vårt jordbruksareal, så går produksjonen radikalt ned. Og det er ikke en oppskrift for hverken økt sjølforsyning eller styrket matsikkerhet,  sa det nyutnevnte utvalgsmedlemmet.

For kostholdseksperten Liv Elin Torheim var det sentrale spørsmålet: Skal man produsere det folk vil ha eller det de bør spise?

– Det blir ofte en veldig polarisert diskusjon mellom ernæringsfolk og landbruksfolk, understreket hun og la til at hun tror at alle ernæringsfolk i Norge heier på norske bønder.

Hennes anbefaling var at man snakker mer sammen og «setter seg et mål sammen om hvordan vri matsystemet i en retning som er bra for både bøndene og for helsen til folk som bor i Norge».

Nibios Audun Korsæth var enig i at det ville vært bra, men var samtidig «litt skeptisk til at vi kan pålegge forbrukerne noe, og at vi kan justere matproduksjonen deretter».

– Jordbruket er nødt til å respondere på et marked. Så det må være etterspørsel som driver det bøndene tilbyr. For hvis vi prøver noe annet, vil det være stor risiko for handelslekkasje, mente han.


– Det er ikke så lett å endre på hva folk vil spise.