Det er først nå at kampen om det økologiske har startet – og den foregår på mange fronter

Denne artikkelen er tidligere blitt publisert i Samtiden 3-2024 som hadde økologisk matproduksjon som tema. Medier og Ledelse har fått støtte til et prosjekt som blant annet innebærer at flere publikasjoner setter økologi på dagsorden i år.

Den innbefatter også kampen for et mer inkluderende demokrati og nye tanker om det økonomiske systemet vårt. Alt vi gjør, både som enkeltindivider og som samfunn, har en effekt på klodens biofysiske «helse».

Vi, mennesket, utgjør i dag 36 prosent av vekten av alle landlevende pattedyr, våre husdyr 60 prosent, mens ville dyr utgjør magre fire prosent. Og plassen som blir ville dyr, og tilnærmet ville landskap til gode, minker for hvert år som går.

Vi må derfor søke etter en mer gjennomgripende økologisk grunnforståelse, der mennesket er seg fullt ut bevisst både sin plass og sitt ansvar i naturen. Ellers venter fremmedgjøring og en kaotisk verden.

Ulike veier inn i det økologiske

Det er flere veier inn i det økologiske. Vi kan begynne med vårt forhold til ville dyr. I boka Ulv i det norske kulturlandskapet (2021), konkluderer økologen Endre Harvold Kvangraven med at vi må få et skifte i retning av det som kalles økosystembasert forvaltning, som inkluderer en rettmessig plass for store rovdyr. Det totale artsmangfoldet tar seg opp der det er rovdyr til stede. Men her hjemme lever rovdyrbestandene våre på grensen til utryddelse.

Det blir heller ingen økologisk balanse av at vi nedbygger og flatehogger Norge i den takten vi nå holder. Det finnes knapt noe urskog igjen. NRKs Oppsynsmannen har vist oss at vi nedbygger naturen bit for bit, uten at noen sentral myndighet har oversikten. Økosystemene våre forvitrer og blir tappet for biologisk mangfold, og taper evnen til å motstå ekstremvær og blir mer sårbare. Og dette skjer i et land som har store naturområder, som vi frem til nå har trodd var «sunne», og i en kultur som tidligere var kjent for sin nøysomhet, og gode liv med enkle midler.

Ja, hvor blir det av det nøysomme Norge, spør forfatteren og friluftsmannen Marius Nergård Pettersen i boka Hemmelige hytter (2018). Han jakter på små krypinn i naturen, der folk finner ro. Han skriver: «Folk som har reist verden rundt, og opplevd store ting, har hatt sine beste opplevelser i det enkle. Vi trenger steder der alt er natur, der alt er bare ro og ikke det maset fra samfunnet som jo er veldig fint, men også har en tendens til å slite oss ut.»

Men det blir lite nøysomhet og lite rom for det økologiske når norsk hyttebygging går helt bananas. Store naturområder er bygget ned med hytter som er hus, på over 100 kvadratmeter, med garasjer, store veier og butikker. Bare på de siste få årene har antall hytter økt med over 100.000 til nesten 500.000. Og det er planlagt for rundt 400.000 til.

I hyttelandsbyene står ofte lys på hele året gjennom, bortsett fra midt på sommeren. Det er en dypere eksistensiell dimensjon ved en slik lysforurensning. Det blokkerer for utsynet mot stjernehimmelen. Vi har levd med dette som hvelvingen over våre liv på denne kloden i millioner av år. Med tapet av stjernehimmelen (som er mye verre i andre industrialiserte land enn her hjemme), svekker evnen vår til undring og til vår intuitive forståelse av vår tilhørighet i kosmos.

Kan de økologiske økonomene gi oss oppskriften?

Vi lever i en algoritmestyrt tid, der behovene våre forklares for oss via feeden vår. Det fører til flere innkjøp og større produksjon. Til slutt kveles vi under alt avfallet dette skaper og all naturødeleggelse det produserer. Det vet vi vi fra utallige dokumentarer om tekstiler som dumpes i fattige land, og om plast som nå finnes i kvinners morkaker, og i magen på tusenvis av store hvaler og fugler.

Hvordan kan vi begynne å nøste i dette systemiske problemet? Kutt ned på reklame, gå fra å eie til å leie, unngå matkasting, nedskaler økologisk ødeleggende industrier, innfør kortere arbeidstid, er noen av antropologen Jason Hickels forslag i hans bok, Less is more. How degrowth will save the world (2021). Hickel etterspør en ny «New Deal». Den amerikanske presidenten F. D. Roosevelt og hans rådgivere på 1930-tallet ønsket økt produktivitet og vekst, men det var for spesifikke samfunnsmål: bedre levekår for de brede lag, kultur og store fellesprosjekter, inkludert på miljøsiden, og helse og utdanning for alle. En slik innstilling trenger vi nå også, men i dagens politiske situasjon gjenstår stort sett bare mantraet om økonomisk vekst, uten en reell omfordeling. Denne politikken fører til sosialt stress og utrygghet og naturdegradering skriver Hickel.

Filosofen Nancy Fraser skriver om kapitalismen som en sosial orden som lar den profittdrevne økonomien suge til seg ressurser fra «utenom-økonomiske» sfærer, enten det er naturen, omsorgsarbeidet hjemme eller vår kreativitet. Og det er ikke noe rettferd eller noen bærekraftig kompensasjon, og systemet spiser av sitt eget eksistensgrunnlag. Fraser bringer disse tankene til torgs i boka Cannibal Capitalism: How our system is devouring democracy, CARE, and the planet – and what we can do about it (2022).

Vi er avhengige av en bærekraftig samhandling med naturen. Men den stadige veksten er på kollisjonskurs med dette. Vi mister også vår kollektive evne til samhandling i et system der multinasjonale selskaper får stadig sterkere lobbymakt.

Markedet har riktignok alltid vært en viktig del av vår historie, men Fraser vil ikke ha det hun kaller «markeder på toppen og i bunnen». «Bunnen» er nødvendigheter som helse, utdanning, bolig, transport og energi, og slike verdier må ikke omsette i markedet. «Toppen» er «sosialt overskudd», det vil si den samlede velstanden vi alle bidrar med. I dag tas dette ut som privat profitt, som settes inn i naturødeleggende spekulasjon, våpenindustri med mer. Om folket hadde kunne sagt sitt, i stedet, kunne vi ha brukt av dette overskuddet til å skape for eksempel kortere arbeidsdager og reparasjon av natur. «I midten» er det plass for det vi tenker som markedet: med private småbedrifter, kooperativer og lignende.

Frigjøringsøkologi

Dette er fascinerende og «kjetterske» tanker. Når jeg diskuterer situasjonen med min gamle mor på 88, så minnes hun selv barndommen i krigsårene, og i etterkrigstiden i London:

«Vi resirkulerte alt. Vi samlet på avispapir og gjenbrukte det. Skyller ble samlet og levert i egne binger ved enden av gata vår, senere samlet opp og kjørt til nærmeste bonde som fôr til grisen. Vi dyrket egne grønnsaker og poteter i bak- og forhagen, og selv om det var rasjonering på alt så hadde vi det bra. Ingen problemer, og slik bør vi lære dagens ungdommer at det går an å leve. Folk i dag er for bortskjemte, for heaven’s sake!»

Noen beslektede tanker er samfunnsgeograf Hege Hellvik innom i boka Jobb mindre – lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn (2024). Dagens arbeidsliv klarer ikke å svare på de økonomiske, økologiske og sosiale problemene vi som enkeltpersoner og samfunn står overfor. Hellvik går inn for sekstimersdagen og muligheten for lengre perioder med betalt fri.

Dette er radikalt. Men med økologien som utgangspunkt vil vi lettere kunne lære oss til å definere hva som er våre grunnbehov, som kan tilfredsstilles gjennom en effektiv produksjon av standardprodukter. Siden behovene er begrenset, behøver ikke dette kreve så mange arbeidstimer av hver enkelt. Derved frigjøres tid til genuint skapende arbeid.

Et begrenset obligatorisk arbeid kan kombineres med det som omtales som en borger- eller samfunnslønn. På den måten kan vi alle bidra i samfunnet på mange andre måter enn gjennom lønnsarbeid. I USA og i de store landene i Europa er dessuten mange ansatte i det antropologen David Graeber kaller bullshit jobs. Det er skadelig for dem som bedriver det, og bringer lite samfunnsnytte med seg.

Men vi må jo «ha» ting? Jo da, men det går an å effektivisere standardproduksjonen vår. I boka Les besoins arificiels. Comment sortir du consumerisme (2020), av den sveitsiske marxisten Razmig Keucheyan, slår han et slag for å minske dagens forbruk, ved at produsentene må få påbud om å lage produkter med lengre leve- og garantitid. Produktet må være robust med lang levetid, det må være mulig å demontere, det må kunne kombineres med andre enheter, og sist, men ikke minst, det må kunne oppdateres. På den måten blir fortsatt innovasjon en del av utviklingsbildet.

Vi ser tendenser til en gryende start på økologiens tidsalder. Enkelte forhandlere tilbyr i dag mertjenester for hvert produkt, slik som Jernia, som opererer med knivsliping, tekstilfarging, gressklipperservice, reservedeler og returordninger for gamle kjeler, panner, gryter og endatil bestikk. På denne måten ser vi konturene av en sirkulær industriell økonomi, som har en økologisk grunntanke i bunn. Visjonen blir da en ytelses- og tjenesteøkonomi, der ansvaret for produkter og dets materialer forblir hos produsenten, med tilhørende livslang service og reparasjonsvirksomhet. Det vi kjøper da vil ikke være ting, men funksjoner. Da maksimerer vi funksjonalitet, reduserer ressursbruk og forebygger tap og avfall. Da lever vi økologisk.

Også religionene må bli økologiske

Men vi har fortsatt med oss en dominerende verdensanskuelse, der Gud skapte mennesket i sitt eget bilde og han ga oss herredømmet over jorden:

«Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» (1. Mosebok 1,28). (I gamle oversettelser het det «herske over … »).

En slik verdensanskuelse bidro til at naturen ble fratatt en egen verdi. Dette grunnsynet på naturen ble videre underbygd av filosofer som René Descartes (1596–1650) og Immanuel Kant (1724–1804), og har fått avgjørende innflytelse på moderne vestlig tenkning. Bare mennesket ble tilkjent iboende verdi og følelser, noe hverken dyr eller natur var i nærheten av. De var der for å tjene mennesket.

Ingen av de tre monoteistiske religionene har maktet å tale naturens sak. Det gjelder særlig for kristendommen og islam, som begge har vært for ensidig opptatt av det hinsidige. Det hevder i alle fall religionshistoriker Jens-André P. Herbener i boka Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion (2016). Herbener etterspør et mer panteistisk grunnsyn, der guddommen gjennomsyrer hele naturen.

Herbener skriver at verdens religioner er på vei inn i «sin økologiske fase». Religion kan ikke utryddes – vi er genetisk disponert for religiøsitet. Men fra nå av vil religion og spiritualitet være del av løsningen. Det vil være en survival of the fittest blant religionene. De som setter Moder Jord i sentrum, vil bidra til menneskets overlevelse, og dermed til egen religions overlevelse, hevder Herbener.

Innenfor Den Norske Kirke har økologiske tanker blitt vanligere. Også innen katolisismen skjer det en dreining. Da kardinal Jorge Mario Bergoglio i 2013 ble pave Frans, var det et signal om et fornyet syn på vår økologiske tilværelse. I sin encyklika «Laudato si» (2015) gir Paven den katolske verden en økologisk oppfordring til handling for kloden. Han er også klar i sin kritikk av kapitalismen. Noe er på gang.

Økosentrisme – et altomfattende perspektiv

Med slike kritiske røster i omløp, ser vi konturene av det som kan bli et nytt verdenssyn, som ofte omtales som økosentrisme. Det er et verdensbilde som anerkjenner egenverdi i økosystemer og de biologiske og fysiske elementene de omfatter. Når våre menneskelige ønsker kolliderer med «helsen» til jorden som helhet, eller noen av dens økosystemer, bør menneskelige ønsker underordnes. I alle fall til vi har fått en bedre økologisk balanse enn det vi har i dag. Dette ligner mye på filosofen Arne Næss’ (1912 – 2009) diskusjon om våre og naturens «vitale interesser».

Veien frem mot en slik ny grunnforståelse begynte så tidlig som i 1962, med Rachel Carsons bok om våren som hadde stilnet. Insekter forsvant fordi de ble utsatt for giftspraying, og ergo forsvant også fuglene. (Nyutgitt på norsk i 2023, Den tause våren, Solum Bokvennen).

Miljøbevegelsen i hele den vestlige verden fikk et kraftig oppsving i og med Carsons bok. Dette utviklet seg videre med hippie-bevegelsen og antikrigmotstanden mot USAs giftsprøyting i Vietnam, kjent som Agent Orange. Det ble brukt for at blader fra trær og busker skulle falle til bakken, slik at en lettere kunne se hvor fienden var.

Men fortsatt bruker vi tonnevis av glyfosfat mot ugress, og dette spres videre i naturen. Norsk Institutt for naturforskning meldte den 2. mai 2024 at mengden innsekter her til lands i snitt har gått ned med 14 prosent hvert år de siste fire årene. Stadig flere av fugleartene våre er på den såkalte rødlista. Og vi legger opp til gruvedumping i fjordarmer, og sprenger mer og mer fjell og knauser for å bygge veier og vindparker på land. Alt i utviklingens navn.

Ingen vei tilbake

Samtidig jobber geologer for å få gjennomslag for å døpe den geologiske epoken vi nå lever i, for antroposen, som betyr menneskeepoken. Vi er mer bevisste vår rolle som art enn før. Vi innser at endringer må skje.

Vi blir alle før eller siden eksponert for vår uvettige omgang med naturen: «Så fremt du ikke utelukkende kjøper økologisk mat, urinerer du antagelig ugressdreper enten du liker det eller ikke.» skriver briten David Goulson i boka Den ville hagen. Kunsten å redde verden i egen hage (2020). Dette har i alle fall fått meg til å endre noen av mine innkjøpsvaner. For hvem av oss orker vel slikt piss?

«Alt henger sammen med alt», sa Gro Harlem Brundtland en gang. Hun ledet arbeidet med FNs store bærekraftsarbeid med Brundtland-kommisjonen og rapporten «Vår Felles Framtid» (1987). Det hele munnet ut i det internasjonale miljøtoppmøtet i Rio i 1992. Men det internasjonale rammeverket den gangen var svakt når det gjaldt det økologiske. I dag er bærekraftsbegrepet noe alle store selskaper pynter seg med, inkludert Equinor. Vi endte opp med «business as usual».

Det er derfor først nå at kampen om det økologiske virkelig har startet. Den foregår både i din egen hage, i ditt eget sinn, i din daglige praksis, og ved stemmeurnene i september 2025.