Mat er kritisk infrastruktur

Gunn Bratberg er prosjektleder for Mer trøndersk mat i offentlige måltider – Grønt kompetansesenter Mære-Skjetlein.

Offentlige måltider burde handle om mer enn å mette magen. De bør være en del av Norges matsikkerhet. Likevel behandles matinnkjøp som et hvilket som helst annet varekjøp – der pris og logistikk veier tyngst.

Kanskje vi må begynne å styre matinnkjøpene slik vi styrer andre viktige samfunnsfunksjoner – med fokus på trygghet, beredskap og fellesskapets beste?

I dag reguleres offentlige matinnkjøp etter det generelle anskaffelsesregelverket, utviklet for å sikre konkurranse, likebehandling og effektiv bruk av offentlige midler. Det er fornuftig og nødvendig – men det er ikke tilpasset realitetene vi står i nå.

For mat er ikke som andre varer. Mat er kritisk infrastruktur.

For lite handlingsrom

Dagens regelverk gir liten fleksibilitet til å fremme samfunnshensyn. Mange opplever det som vanskelig å stille krav som åpner for norsk, kortreist eller økologisk mat. 

Små produsenter sliter med å komme inn i systemet, kokker får ikke kjøpe mat lokalt og innkjøpere mangler ofte mandat, opplæring eller tid til å jobbe strategisk.

Derfor styres valgene ofte av volum, pris og logistikk – ikke kvalitet, bærekraft eller beredskap. Matvalgene i det offentlige blir drevet av anbudsprosesser som like gjerne kunne gjelde printerblekk eller skrutrekkere.

Hva om vi i stedet behandlet offentlige matinnkjøp som en del av vår forsyningssikkerhet?

Mat inn i forsyningsforskriften

Det finnes allerede et regelverk for innkjøp innen samfunnskritiske funksjoner: Forsyningsforskriften. Den gjelder i dag for vann, energi, transport og post – sektorer der samfunnet trenger fleksibilitet, forutsigbarhet og sterk beredskap.

Forsyningsforskriften åpner for tettere dialog med leverandører, enklere avtaleformer og større vekt på samfunnshensyn – som klima, matsikkerhet og lokal verdiskaping. Den er laget for å sikre forsyning, ikke bare konkurranse.

I stedet for å forsøke å presse matinnkjøp inn i et system laget for kontorrekvisita, bør vi bruke regelverket som allerede er laget for samfunnskritiske funksjoner. For ingen kriseplan er troverdig uten mat. 

Ingen robust kommuneplan bør se bort fra hvordan vi sikrer barnehagefrokosten, måltidet på skolefritidsordningen (SFO) eller middagen i eldreomsorgen hvis forsyningslinjene svikter.

Vi trenger systemer der offentlige måltider styrker både lokal verdiskaping og tryggere matforsyning.

For hva skjer med matforsyningene til Trøndelag hvis veier og jernbane fra Østlandet rammes av skred, flom eller sabotasje? Det blir skrint i matskapet… for maten vår er til enhver tid på landeveien.

Et eksempel: Trøndelag satser på lokal mat som beredskap

Over hele landet ser vi prosjekter som prøver å få mer lokal mat inn i offentlige kjøkken. 

Felles for mange er at anbudsreglene oppleves som én av de største hindringene.

Også i Trøndelag jobbes det nå målrettet med matberedskap. Høsten 2023 vedtok fylkespolitikerne et ambisiøst mål:

«Arbeide for at inntil 50 prosent av innkjøpt mat i Trøndelag fylkeskommune skal ha trøndersk opprinnelse.»

Synspunkt

Offentlige matinnkjøp? Det må sterkere lut til enn oppmuntring og veiledning

Arnt Steffensen, leder av Kost- og ernæringsforbundet

Dette er i tråd med Trøndersk Matmanifest og fylkeskommunens ambisjon om å bruke innkjøpsmakten til å bidra til flere bærekraftige produkter og tjenester, og flere sirkulære løsninger.

Fylket har også bevilget støtte til prosjektet «Mer trøndersk mat i offentlige måltider» (2024–2027), som skal gjøre det enklere for offentlige kjøkken i Trøndelag å velge lokal og bærekraftig mat. 

Målet er å styrke matsikkerhet, folkehelse og lokal verdiskaping gjennom smartere bruk av offentlige innkjøp.

Prosjektet utvikler nye modeller og løsninger for hvordan lokal mat kan prioriteres i praksis – men vi ser også hvor krevende det er å få dette til innenfor dagens regelverk. 

Anbudsreglene er fortsatt en barriere, selv for dem som vil. Når et kjøkken ønsker å handle lokalt, møter de ofte et innkjøpssystem som ikke er rigget for det.

For å lykkes må vi jobbe på flere nivåer samtidig:

Tor Jacob Solberg i Småbrukarlaget:

– Vil ikke lykkes med øko-strategien uten forpliktende offentlige matinnkjøp

• Politisk – for å endre regelverk og styringssignaler.
• Med kjøkken – for å styrke kompetanse og få inspirasjon til å bruke mer lokal mat.
• Med produsentene og leverandørene – for å utvikle produkter og logistikkløsninger som fungerer i praksis.
• Med grossistene – som spiller en nøkkelrolle i å koble produksjon og etterspørsel.

Arbeidet bygger på tett samarbeid mellom alle disse aktørene. Det er Grønt kompetansesenter Mære–Skjetlein som leder prosjektet, i samarbeid med Trøndelag fylkeskommune, Statsforvalteren i Trøndelag, Matvalget, Trøndelag Bondelag og flere andre.

Vil levere – men slipper ikke til

Mange lokale produsenter ønsker å levere til offentlige kjøkken, men møter et innkjøpssystem som det er vanskelig å navigere i. Regelverket er komplekst og ofte tilpasset store leverandører. Selv når offentlige kjøkken ønsker å handle lokalt, tillater ikke systemet det.

Små produsenter faller ofte utenfor fordi kravene til dokumentasjon, pakking, levering og digitalisering er laget med storskala aktører i tankene.

Dette handler ikke om å gi spesialbehandling, men om å gi lokale leverandører en reell sjanse. 

Det krever enklere prosesser, bedre dialog og tydeligere tilrettelegging. For innkjøp handler ikke bare om kontrakter – det handler om tillit, samarbeid og felles verdier.

Og det handler om mer enn mat: Det handler om verdiskaping i distriktene, levende lokalsamfunn og matberedskap i praksis.

Lokal mat for matberedskap og helse?

Hvis vi skal bruke mer lokal og økologisk mat i offentlige måltider, må vi kanskje tilbake til å lage mat fra bunnen – ikke kjøpe ferdigmat eller frossen bake-off fra utlandet.

Det krever kompetanse og tid på kjøkkenet, men gir høyere kvalitet, mindre svinn og mer bærekraftig drift. Kanskje gir det også rom for å styrke lokal matkultur?

Dette handler ikke nødvendigvis om å bruke mer penger – men om å bruke pengene annerledes.

Det er bra for helsa. Det er bra for miljøet. Det er bra for norsk landbruk. OG – det er bra for matberedskapen.

Et politisk verdivalg

Offentlige måltider handler ikke bare om mat – de viser hvilke verdier vi står for. De påvirker hva folk blir vant til å spise, gir arbeid og inntekter lokalt, styrker matberedskapen og gjør samfunnet mer robust.

Derfor bør offentlige innkjøp utformes med blikk for beredskap, bærekraft og helse. Og det bør være et felles politisk ansvar å sørge for at regelverket muliggjør dette.

Det er på tide å behandle mat som kritisk infrastruktur – og gi maten regelverket den og vi fortjener.