Kan ikke utelukke at storfetuberkulose finnes i landet

I 2022 ble storfetuberkulose igjen påvist i Norge, etter at sykdommen hadde blitt erklært utryddet i 1963. Smittekilden fra 2022 er fortsatt ukjent. 

Derfor ba Mattilsynet  Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) om å kartlegge risikoen at storfetuberkulose i Norge igjen kan introduseres og spres.

• LES OGSÅ: Skal vurdere risikoen for spredning av storfetuberkulose til mennesker

Hovedkonklusjonen er altså at det ikke kan utelukkes at sykdommen finnes i Norge. Det er riktignok lav risiko for at sykdommen introduseres på nytt via importert storfe, men import av lama og alpakka utgjør en større risiko.

Dersom sykdommen etableres, er det stor risiko for spredning både mellom husdyr og til viltlevende dyr, mener VKM.

Tuberkulose  rammer spesielt storfe, men finnes også hos andre dyr, og hos mennesker. Storfetuberkulose er en kronisk sykdom som er vanskelig å diagnostisere. Derfor kan det gå måneder eller år før smittede dyr oppdages. 

Dette gjør det utfordrende å bekjempe sykdommen, skriver Vitenskapskomiteen for mat og miljø i en pressemelding. 

Lite sannsynlig med storfetuberkulose

Med dagens svært begrensede import, konkluderer VKM med at det er lite sannsynlig at storfetuberkulose blir introdusert til Norge med storfe. Siden nabolandene Sverige og Finland er fri for sykdommen, vil heller ikke migrasjon av ville dyr utgjøre en risiko for introduksjon. 

Men siden kilden til utbruddet i 2022 ikke er identifisert, kan det ikke utelukkes at sykdommen fortsatt finnes i Norge. 

– Alpakka og lama utgjør derimot en større risiko. Disse artene er spesielt mottakelige for sykdommen og er importert til Norge også fra land der bakterien er vanlig i storfepopulasjonen, understreker fagansvarlig Eystein Skjerve. 

Han sitter i VKMs faggruppe for hygiene og smittestoffer og har ledet arbeidet med rapporten.

– Det er derfor sannsynlig at bakterien kan introduseres til Norge med disse artene hvis importen fortsetter, mener han.

Det er stor handel og transport av levende dyr (storfe, alpakka og lama) i Norge. Om storfetuberkulose skulle etableres her, vil slik forflytning utgjøre en betydelig risiko for spredning av bakterien, påpeker Eystein Skjerve. 

Videre kan gjødsel fra smittede besetninger utgjøre risiko for spredning til husdyr og ville dyr. 

I tillegg kan kontakt mellom husdyr og ville dyr, som grevling, villsvin og ulike hjortedyr, medføre risiko for spredning av sykdommen til viltbestanden, skriver VKM videre i pressemeldingen. 

Dersom storfetuberkulose etablerer seg i Norge, vil en kontroll- og utryddelsesstrategi kreve lang tid og store ressurser, mener vitenskapskomiteen. 

Om sykdommen blir introdusert til og etablert i populasjoner av ville dyr, tilsier erfaring fra andre land at det vil være svært utfordrende å bli kvitt sykdommen. 

Risikoen for smitte med storfetuberkulose til mennesker er generelt lav, konkluderer Vitenskapskomiteen. 

– Veterinærer, bønder og slakteriansatte har økt risiko for smitte. Om sykdommen etableres i Norge er den største risikoen for smitte til mennesker gjennom inntak av upasteurisert melk og melkeprodukter fra dyr, sier Skjerve. 

Risikoreduserende tiltak 

Vitenskapskomiteen for mat og miljø ble også bedt om å identifisere tiltak som kan redusere risikoen for innførsel og etablering av storfetuberkulose i Norge: 

• Unngå import av dyr fra land og regioner som har storfetuberkulose hos husdyr. 

• Unngå import av grovfôr til Norge fra land og regioner med storfetuberkulose. 

• Øke krav til testing ved handel og flytting av alpakka og lama i Norge. 

• Ved utbrudd av storfetuberkulose redusere kontakten mellom husdyr og ville dyr og rutinemessig teste ville dyr (grevling, villsvin og hjortedyr). 

Rapporten (på engelsk) kan du lese her.