Hvem skal betale for bedre dyrevelferd når forbrukerne ikke vil?

Fremskrittspartiet foreslår altså å utsette ombyggingskravet for båsdrift og vil at kravet om løsdriftsfjøs kun skal gjelde nybygg. 

Norsk Bonde- og Småbrukarlag støtter forslaget, en noe uvanlig meningsfelle. 

Dette er, i mine øyne, intet annet enn logisk – gitt at den største delen av forbrukerne ikke prioriterer å betale mer for bedre dyrevelferd. Bonden selv har sjeldent reelle økonomiske forutsetninger for å utføre ombyggingen til løsdrift.

Så er spørsmålene for Stortinget: 

• skal staten bevilge større subsidier til omfattende og kostbare endringer i driftsbygg uten at forbrukerne er villige til å betale mer for resultatet? 
• Er det da demokratisk fundamentert?

Det er til syvende og sist dette som politikerne må ta stilling til.

Hvorfor skiller Norge seg ut?

I høringen stilte politikerne en rekke gode og rasjonelle spørsmål. Arbeiderpartiets Sverre Myrli, for eksempel, spurte om de internasjonale trendene rundt forbruk av økologiske matvarer og merker for god dyrevelferd, men fikk ikke svar. 

Det er viktig å huske på at økologiske merkevarer innebærer høyere standarder for dyrevelferd.

• LES OGSÅ: Vil løfte Debios økologiske Ø-merke til å bli en garantist for et strengere regelverk for husdyrhold

Men vi har tall på dette: ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) og Landbruksdirektoratet ligger Norges økologiske jordbruksareal på rundt 4 til 5 prosent, noe som er betraktelig lavere enn i for eksempel i Østerrike, Danmark og Sverige. 

I praksis er også forbruket av norske økologiske varer lavere, mens Danmark kan skilte med over 10 prosent økologisk markedsandel i dagligvarehandelen. Norge ligger langt lavere – til tider så lavt som 2 til 3 prosent, litt avhengig av hvem som rapporterer.

Mot mer økologisk og dyrevelferdsmerket mat

Rapportene fra Organics International (IFOAM) viser at både økologiske varer og sertifiseringer av dyrevelferd vokser internasjonalt – spesielt drevet fram av yngre, urbane forbrukere med høy miljø- og helsebevissthet.

Jeg mener den mest fornuftige tilnærmingen er å utsette kravet om ombygging til løsdrift for eksisterende båsdrifter, samtidig som det bevilges midler til å øke forbrukernes bevissthet og dermed styrke markedsandelen for driftsformer med høyere standard for dyrevelferd. 

Etter en femårsperiode kan denne forskriften vurderes på nytt.

Hva kan norske politikere så gjøre for å heve Norges posisjon i den internasjonale utviklingen mot mer økologisk og dyrevelferdsmerket mat?

Her noen forslag:

1. Bedre økonomisk tilrettelegging: Vi kan gjøre som Danmark og Sverige, med sterkere subsidier, bedre investeringsstøtte eller spesielle skattefordeler til bønder som satser økologisk eller mer dyrevernvennlig. 

Dette er langt billigere enn statlig finansiering av alle nye driftsbygg, og kan muligens gi en mer naturlig økonomisk tilrettelegging for at bonden kan utføre det på sikt.

2. Merkeordninger og transparens: Vi kan fremheve enda tydeligere merkeordninger og kampanjer, slik at forbrukere faktisk forstår forskjellen mellom konvensjonell produksjon og dokumentert høy dyrevelferd, eller økologisk drift. NB. Økologisk drift har i utgangspunktet et strengere regelverk for dyrevelferd enn konvensjonell drift.

3. Forskning og innovasjon: Vi kan øke støtte til og utviklingen av nye nisjeprodukter og innovative løsninger, slik at småskalaprodusenter og lokalmat kan få et større kommersielt marked.

Nisjeprodusenter som lykkes

Nisjeprodusenter, med tydelige konsepter og eksepsjonell kvalitet, har funnet villige kjøpere til sine produkter som er godkjent for god dyrevelferd. 

Jerseymeieriet i Rogaland er ett eksempel. De produserer melk med høyere fettinnhold, rikere smak og har samtidig Dyrevernalliansens godkjenning. 

Forbrukere opplever dette som et unikt produkt og betaler gladelig en premium-pris. Dårlig dyrevelferd hadde gjort produktet mindre attraktivt – men god dyrevelferd alene hadde ikke vært nok til å gjøre det til en suksess. Dette er en viktig observasjon.

• LES OGSÅ: Synspunkt Live Kleveland: Dyrene i landbruket trenger endringer

Her ligger kanskje en nøkkel: Hvis bonden kan kombinere flere kvalitetsfortrinn – eksepsjonell smak, bærekraftig profil, lokal forankring og god dyrevelferd – blir merkostnaden lettere å forsvare. 

Likevel er det ganske åpenbart at ikke alle bønder kan satse på denne typen «supernisjer». 

De fleste vil fortsatt levere helt standardiserte varer til Nortura eller Tine, og da vil markedsmekanismen stort sett bestå av kostnadseffektiv produksjon – særlig når forbrukerne ikke viser en varig vilje til å betale mer.

Hvor går vi nå?

Den grunnleggende utfordringen for høyere dyrevelferd i konvensjonelt landbruk er like enkel som den er vanskelig:

• Bøndene kan ikke bære kostnaden alene.
• Forbrukerne er ikke klare til å betale mer.
• Politisk vilje til store subsidier for driftsbygg mangler i dagens situasjon.

Da gjenstår praktisk talt bare å stille kravene i bero en periode, mens man arbeider for å øke betalingsviljen i befolkningen. Klarer vi å endre forbruksvanene, kan 100 prosent løsdrift og andre dyrevelferdstiltak med tiden bli økonomisk gjennomførbare. 

Inntil det skjer, er det lite realistisk å pålegge bøndene store utgifter som hverken staten eller forbrukerne vil dekke.

• LES OGSÅ: Bøndene benytter seg godt av investeringstilskuddene