Når dyrevelferd møter virkeligheten –bondens usynlige kamp

Min rolle som kvalitetsrevisor i landbruket i det private foretaket Landbrukspartner går ut på å hjelpe bonden å oppfylle offentlige krav og forskrifter – og stå med dem i krevende tilsynssituasjoner. 

Selv om det råder mye frustrasjon rundt selve rapporteringsarbeidet, så er bonden oftest skjønt enig med Kvalitetssystem i landbruket (KSL) og tilsynsetatene, inkludert Mattilsynet, om målene rundt god drift og forskningsbasert dyrevelferd. 

Dette opplever jeg som nærmest spektakulært underkommunisert. 

Jeg tror de aller fleste offentlige tilsynsansatte og KSLs kvalitetsrevisorer vil være enige med meg i at det i 95 av 100 tilfeller hvor det registreres avvik på dyrevelferd, er det svært belastende for bonden. Det går på deres identitet.

Svineprodusenter har fått hard medfart

Så hvorfor skjer det avvik i dyrevelferd når det er noe av det verste en bonde kan oppleve?

Saken er at de fleste avvik rundt dyrevelferd har en årsak basert på manglende økonomi.

Svineprodusentene har fått hard medfart i media, og Mattilsynet responderte med kampanjer for å sjekke produsentene rundt om. 

Å bedømme hvorvidt det er tilstrekkelig tumleplass for hver gris innenfor forskriftene, er oftest ikke komplisert. Men definisjonen av hvorvidt det er nok strøflis og rotemateriale for grisen, et tilsynelatende enkelt emne, har faktisk enorme konsekvenser for bonden.

Eldre gjødselkanaler et problem

La meg starte med noe som sjelden nevnes. Eldre gjødselkanaler fra svinefjøs til gjødselkummer er ofte ikke laget for å håndtere de nye kravene til strøflis og rotemateriale. 

For at svineprodusenten skal overleve økonomisk, kan de ikke bare redusere besetningen med 50 prosent for at gjødselkanalene skal fungere etter de nye kravene. Problemet med tette gjødselkanaler kan dessverre ikke løses like enkelt som å innføre nye krav om mer strøflis.

Og dette er bare starten på utfordringene rundt krav til bruk av mer strøflis. 

Den økonomiske innkjøpsforskjellen for svineprodusenten mellom å strø med 1 eller 5 centimeter kan bety valget mellom drift eller opphør/konkurs. Her har det foregått en diskusjon, omtalt i Nationen, rundt hva forskriften mener når den krever et «bekvemt» liggeunderlag for grisen. 

Som en naturlig reaksjon på riksmedias oppslag rundt grove avvik på dyrevelferd tok Mattilsynet, til tider, steget fra å bruke veiledningen om strø til å være en gjeldende forskrift. Men denne forskjellen i definisjon innebærer altså en gedigen forskjell i bondens kostnader til strøflis. 

Og om ikke det var nok, så har tilgangen til strøflis etter 2018 vært periodevis kritisk dårlig. Og etter 2020 har prisen på strøflis økt på grunn av markedsforstyrrelser og etterspørsel etter trevarer.

Så kostnad og mengde strøflis er et svært skjebnesvangert økonomisk punkt for svineprodusenten.

Økende krav til landbruket, men ingen økonomiske fordeler

Vi står nå foran enda større utfordringer i landbruket med økende krav til både klimatiltak og dyrevelferd. 

I en spørreundersøkelse, som jeg selv utførte, viste det seg at det store flertallet av bønder som svarte, er både villig til og interessert i å bedre forskningsbasert dyrevelferd og utforske klimatiltak på gården. Det er også min subjektive opplevelse av bønders holdning.

Men bondens utfordring er at det per dags dato ikke finnes gjengjeldende økonomiske fordeler for bonden når ytterlige tiltak utføres.

 Jeg kan ikke understreke dette nok.

Det er dessverre ikke på langt nær nok konsumenter (enda) som er villige til å betale mer for ribba, basert på mengden strø og dyrevelferd i fjøset, inkludert dem som handler fra økologiske produsenter.

Så lenge bonden ikke får en merverdi, så blir ytterlige tiltak umulige. Svært mange som driver med husdyrproduksjon, spesielt svineprodusenter, har allerede en betydelig gjeld på bygninger og økonomisk driftsform som ikke kan brått justeres til nye tiltak. 

Til og med nokså nye løsdriftsfjøs for mjølkekuer, nylig bygd for 10 til 15 millioner kroner, kan få store utfordringer med å håndtere en eventuell ny forskrift om at ku og kalv skal gå lengre sammen. 

Det er ikke motivasjon om bedre dyrevelferd det står på, det er ren og skjær økonomi.

Det er viktig å huske på at norsk landbruk allerede er i verdenstoppen når det gjelder dyrevelferd. 

Norske bønder halekuperer for eksempel ikke gris, i motsetning til bønder i svært mange andre land, og vi har et generelt høyt nivå på stimulering og miljøberikelse for grisen som gjør halekupering unødvendig.

Norsk landbruk er dessuten blant de mest klimavennlige. På tross av krevende rammevilkår er de aller fleste norske bønder positive til videre forbedringer. Men dette koster.

Mitt poeng er at all tilgjengelig statistikk og data tilsier at den norske bonden er svært opptatt av dyrevelferd, og er i en global kontekst, meget god på det. Men den nåværende økonomiske situasjonen gjør det umulig å gjennomføre forbedringer som krever ekstra kostnader og investeringer.

Presset på bonden for bedre dyrevelferd øker, oftest uten denne forståelsen.

Da er det ikke rart at rekordmange gårdsdrifter legges ned.