Det høyindustrielle landbruket mot naturen

Denne artikkelen er tidligere blitt publisert i Samtiden 3-2024 som hadde økologisk matproduksjon som tema. Medier og Ledelse har fått støtte til et prosjekt som blant annet innebærer at flere publikasjoner setter økologi på dagsorden i år.

Fjellklatreren, bokseren og økosofen Arne Næss hevdet at den moderne, vestlige virkelighetsforståelse er atomistisk, det vil si at vi betrakter verden som «et supermarked fylt med individuelle ting som har en ytre relasjon til hverandre».¹ 

Enklere sagt mente Næss at forbindelsen mellom del og helhet unndrar seg vårt blikk og at vi mennesker anser oss selv som selvtilstrekkelige individer. Omsettes en slik verdensanskuelse til praksis, advarte Næss, vil den føre til en hensynsløs og svært skadelig utnyttelse av naturen. For en art som setter seg selv utenfor – eller ovenfor – systemet det tilhører, vil ikke respektere systemets tålegrenser. 

Næss’ dypøkologiske plattform understreker derfor viktigheten av sammenhenger. Med fremveksten av økologivitenskapen på 1960-tallet ble det intime avhengighetsforholdet mellom menneskeorganismen og ikke-menneskelige skapninger for alvor satt på dagsorden. Rachel Carsons Silent Spring (1962) viste ettertrykkelig at rovdriften vi begår på naturen slår tilbake på oss selv. 

Her til lands tok urfolk og en gryende miljøvernbevegelse til barrikadene og protesterte mot grandiose utbyggingsprosjekter i den økonomiske profittens navn (Mardøla-aksjonen, Alta-konflikten). Økt bevissthet om det økologiske skjebnefellesskapet til tross: En miljøpolitisk omveltning, enn si revolusjon, har latt vente på seg. Ja, for pessimistene blant oss kan det synes som om uendelig vekst er blitt et tverrpolitisk dogme og at de seneste tiårs kamp for nedskalering og bærekraftige løsninger har vært fånyttes.

På få områder er dette så synlig som i landbrukssektoren. Her gjelder det å utvide driften eller legge ned. Nytt er alltid bedre, og stort er alltid best. «Get big or get out», som Nixons landbruksminister Earl Butz uforglemmelig sa det.² Denne holdningen er ikke bare grunnen til at 75 prosent av alle norske gårder er blitt nedlagt de siste fem tiårene, samtidig som produksjonsvolumet har steget betraktelig.³ 

Det er også blant årsakene til at de som fremdeles produserer mat, er i stadig mindre kontakt med dyrene og naturen de lever av. Den vanskeligstilte økonomiske situasjonen skaper altså en fysisk avstand som avføder psykiske og følelsesmessige konsekvenser. 

Den engelske sauebonden James Rebanks og den norske bonden Kathrine Kinn tematiserer dette på ulikt vis i hver sin bok.

En engelsk forfallshistorie

James Rebanks’ slekt har bodd og arbeidet i den nord-engelske bygden Matterdale i over 600 år; familien står nevnt for første gang i et rettsdokument datert år 1420. Rebanks’ pastorale bondefortelling har imidlertid ikke et så bredt perspektiv. Snarere er Livet på landet (2021) en personlig beretning om hvordan det britiske landbruket har forandret seg enormt i løpet av få tiår, fra Rebanks’ farfar kjøpte 40 hektar land tidlig på 1960-tallet til Rebanks selv arvet eiendommen.

Rebanks skriver om en barndom «fylt av utallige sykluser av fødsel, liv og død».⁴ Han skildrer jordbrukslivets harde realiteter inngående, ofte poetisk og utpreget inderlig. Boken kan leses som en nostalgisk lengsel tilbake til forgangne tider, hvor man bearbeidet jorden med bruk av rå muskelkraft og enklere verktøy. Den kan også tolkes som en klagesang over hvordan den såkalte effektiviseringen av landbruket fjerner bøndene fra fruktene av sitt arbeid. Ikke minst kan den leses som en tilståelse og advarsel fra en som selv, for en stakket stund, internaliserte markedslogikken og «kjøpte» lovnadene om at monokultur var veien å gå, at ensrettingen av landskapet og automatiseringen av produksjonen var liv laga.

«De nye intensivdriftsmetodene», som Rebanks kaller det, innvarslet «den store forenklingen av landbruket». Teknologiske nyvinninger ble rullet ut raskere enn bøndene rakk å ta dem i bruk. Kunstgjødsel og sprøytemiddelet DDT ble markedsført som mirakelløsninger. Forskningen på dyregenetikk, finansiert av de kapitalsterke megakonsernene, gjorde at man kunne få bukt med «unyttige» trekk hos dyrene, samtidig som «nyttige» trekk, egenskaper med økonomisk nytteverdi for mennesket, ble favorisert i fremavlingen av nye individer. Ofte ble instinkter knyttet til bevegelse og naturlig forplantning luket vekk.

Rebanks skriver at dyrene endret seg fundamentalt på urovekkende kort tid. De gikk fra å være vandrende, pulserende økosystemer med distinkte væremåter, til å bli nesten robotlignende vesener. Heretter skulle ikke dyrene være subjekter med egenrådige personligheter, men standardiserte og passive beholdere av kjøtt, melk og ull. Også dyrenes utseende og modningsprosess forandret seg. Fjærkre vokste seg abnormt store i rasende fart, mens høyproduserende melkekyrraser døde av ren utmattelse i løpet av skarve tre laktasjonsperioder (melkesykluser etter kalvefødsel).⁵

Teknologien fristilte bonden fra så vel årstidsbaserte rutiner som strevsomme, manuelle oppgaver. Men denne løsrivelsen kom med en mental kostnad. Grisene, hønsene og storfeet i de gigantiske produksjonshallene eksisterte til slutt ikke som individer for Rebanks. De ble tvert imot ren biomasse, «en masseprodusert størrelse som genererte en ‘grøde’».⁶ Riktignok hadde ikke dyrene vært deres kompanjonger eller kjæledyr tidligere heller. For all del, Rebanks og hans familie hadde ikke akkurat vært dyrerettighetsaktivister før, såpass vedgår han. Men likevel lå det en grunnleggende omsorg og fortrolighet i båndet mellom bonde og dyr som ble brutt med de veldige maskinenes inntog. «For å kunne kalle seg saue- eller kvegoppdretter», skriver han, «var det forventet at man hadde detaljert kjennskap til samtlige kyr og sauer i besetningen».⁷ Nå var derimot hvert enkeltdyr blitt et tall blant andre tall.

Rebanks skildrer et skifte fra nærhet til distanse. I denne prosessen mistet nedarvet generasjonskunnskap sin relevans. Ferdighetene fra det tradisjonelle husdyrholdet lot seg ikke overføre til den i hovedsak maskinelle røktingen av buskapen. I tillegg forvitret evnen til å forstå enkeltdyrenes behov – denne egenskapen ble ansett for å være utdatert i møte med standardiserte prosedyrer for fôring, melking, slakting med mer. Der hvor de gamle driftsmetodene ikke kunne være ensartede, da dyrene kom i forskjellige størrelser, fasonger og ble slaktemodne til ulike tider, var det nye fabrikkidealet basert på forutsigbarhet: Alt skulle gjøres på samme måte, til samme tid, med samme resultat.⁸

Det Rebanks’ bok viser, er hvordan den storstilte strukturrasjonaliseringen av landbruket innebærer en nivellering – forflatning – av både bondens arbeidsmetoder og dyrenes liv. Menneskets gjøremål blir mer ensidige, det samme blir dyrenes hverdag. Bonden Rebanks skal trykke på knapper, måle, telle, vaske og desinfisere, alt i en forhåndsbestemt rekkefølge, mens dyrene henvises til en innelåst tilværelse i bittesmå innhegninger hvor de fødes, oppfostres, mates, eldes og svinner hen til faste tider.

I det hyperindustrielle husdyrholdet får ikke dyrene være dyr, forfølge sine artsspesifikke impulser og preferanser. Kalven får ikke knytte bånd til sin mor, mens grisen ikke får leke med sine artsfrender utendørs. Bonden, på sin side, får en tiltakende usentimental og instrumentell holdning til buskapen sin; dyrene er ikke lenger levende vesener, men navnløse entiteter i en grå masse av identiske andre. Underveis mister også bonden en bit av sin menneskelighet. Tingliggjøringen av dyrene slår altså tilbake på mennesket, med den logiske følgen at begge reduseres til utskiftbare tannhjul i industriens tjeneste. Som Rebanks formulerer det: «Gårdsbruk ble maskinelt. Vi fikk et landbruk styrt av tall, utformet av økonomer. Kritiske røster kalte det ‘landbruksfabrikker’.»⁹ Eller med bonde og sosiolog Kathrine Kinns ord: «Mangfold blir til enfold i effektivitetens navn.»¹⁰

Den storstilte effektiviseringen som hjemsøker vårt land(bruk)

Der Rebanks’ bok er en slags kombinert forfallsberetning og et forsvarsskrift for alternative, mer økologiske driftsmetoder («gammeldagse», som industriens yppersteprester vil kalle det), er Kinns En bondefortelling en mer sober beskrivelse av bondens hverdag gjennom fire årstider. De idéhistoriske utviklingstrekkene og konfliktlinjene blir ikke tegnet opp med like potent retorisk sprengladning hos Kinn som hos Rebanks. De deler likevel samfunnsdiagnose: Det er blitt vanskeligere å leve av og med naturen i den skalaen man selv ønsker.

Kinn skriver at det moderne mennesket, inklusive den moderne bonden, plasserer seg selv utenfor naturen. Det definerer seg attpåtil som herre av den.¹¹ Regelmessig sprenger vi rammene for hva naturen kan gi oss, og i kostnadsbesparingens navn «tar vi dyret ut av sitt naturlige kretsløp og kjører på med innsatsmidler som kraftfôr og medisiner eller fôrtilsetninger som reduserer metanutslippene».¹² Naturen er ikke lenger normerende. Den markerer ingen uoverstigelige grenser, legger ingen føringer for våre liv. Å ta hensyn til lokal topografi – hvilket terreng man befinner seg i, hvilken vegetasjon som vokser der og hvilke dyr som har anlegg for å trives der – er blitt for en anakronisme å regne.

Idéen om at noen raser har utviklet spesielle egenskaper som følge av at de har levd på ett konkret sted over mange generasjoner, er omtrent fraværende i dagens offentlige samtale, sier Kinn.¹³ I stedet diskuterer man ytelse, kraftfôrmengde og grovfôrkvalitet. Alle skal ha det samme utstyret og de samme dyrerasene (NRF-kuer, NKS-sauer), og alle skal forvalte jordlappene sine på samme måte – uavhengig av gårdens beliggenhet. Denne supermarkedstilnærmingen reduserer landbruk til en teknisk-finansiell utfordring. Man glemmer at det grunnleggende sett er en biologisk aktivitet som beror på samspillet mellom menneske og miljø. Med det forvitrer stedegne skikker og ritualer, og over tid kan man få inntrykk av at bondekultur erstattes av en kjølig maskinkultur.¹⁴

Slik Rebanks skildrer industrialiseringens herjinger i Storbritannia, viser Kinns En bondefortelling baksiden av den evige oppskaleringens medalje her i Norge. Tanken om at man må utvide for å overleve, er den sterkeste driveren til at den samlede gjelden i norsk jordbruk er mer enn dobbelt så stor som inntektene.¹⁵ Det bereder også grunnen for nådeløs konkurranse bøndene imellom. Adjø, bondesolidaritet! Her råder bondekannibalismen, ifølge Kinn: Man må spise opp naboens gård, utvise nesten parasittær oppførsel vis-à-vis ens kolleger, for selv å holde tritt.¹⁶ Tallenes tale er i hvert fall klar: De siste 20 årene har den gjennomsnittlige norske gården blitt over 100 dekar større, mens antallet jordbruksbedrifter har blitt redusert fra over 68.000 til omtrent 37.000 i samme periode.¹⁷ Produksjonsvolumet bare øker, øker og øker, tilsynelatende ustoppelig, som om det fulgte en ufravikelig naturlov. Samtidig blir det bare færre og færre som faktisk gjør arbeidet. Hvordan påvirker det menneskene i sektoren, og hvilke konsekvenser får det for kulturlandskapet?

Kulturlandskapets mystikk

Det mest besnærende ved Kinns bok er beskrivelsene av seterdriftens betydning – for biologisk og kulturelt mangfold, for dyr og mennesker. På setrene hever man seg ikke over omgivelsene i en stor og tung traktor, som Kinn skriver, men trår på de samme stiene som dyrene.¹⁸ Man er omsluttet av den lokale fotosyntesen, prisgitt den. Her kommer man i nærkontakt med både natur og kultur. Landskapet bevarer og formidler spor på menneskelig aktivitet, og på setrene ligger historien om forhenværende generasjoners slit lagret i både tømmerhus og i jord.

Til forskjell fra hverdagen på den moderne gården, der naturen brytes ned til noe som kan kvantifiseres og kontrolleres, er setrene innhyllet i en livgivende mystikk. På tømmerstokkene i fjøset og på låven står fremdeles inskripsjoner fra fortidens budeier og slåttekarer. Tankene ledes mot det underjordiske hver gang man kaster vaskevannet ut av vinduet. En tåkelagt setervoll gjør at frykten for sagnomsuste skikkelser som huldre og nisser blusser opp igjen.

Kontakten med det gamle kulturlandskapet er ikke bare nødvendig for å få «en pause fra det moderne jordbruket der vi gjør om fossil energi til mat», som det heter i Kinns bok.¹⁹ Det utstyrer oss dessuten med en målestokk, et tydelig før å sammenligne nå-et med. Å holde liv i eldre, tradisjonsrike driftsmåter lar en gjøre normative vurderinger: Kanskje har vi det enklere enn tidligere, men har vi det bedre? Har økningen i levestandard gått på bekostning av livskvalitet? Den sanselige nærheten til fortidens landbruk gjør en bedre rustet til å bedrive samfunnskritikk. Kontrasterfaringene som Kinn beskriver, kan følgelig være et hendig verktøy for å motvirke den mye omtalte endringsblindheten som råder i vår omgang med naturen og dyrelivet omkring oss.

For unge, oppvokst med dagens landbruk og husdyrskjøtsel, kan det synes skjebnebestemt at dyrene skal stå fastlåst til trange båser og tvangsfôres for å bli størst mulig på kortest mulig tid. De kjenner ikke til annet, og sannsynligvis gjør ikke deres foreldre det heller. Men som Kinn betimelig poengterer, behøver det ikke være slik. På setrene finnes motvekten. Der kan kyrne i større grad velge sin egen diett og hvor de vil tilbringe natten. Det er også større fare for at de skader seg, det skal sies, men er det ikke gjennom relasjonen til risiko – trygghetens motsats – at friheten henter sin mening?

Kritiske stemmer vil innvende at dette er en tilbakeskuende, romantisk holdning. En naiv lengsel etter verden av i går, ute av takt med tingenes beklagelige, men like fullt unektelige, tilstand. Men hva er det som egentlig er realisme i vår tid? Er det den svinebundne troen på evinnelig, stigende vekst i all uoverskuelig fremtid, eller er det snarere de som sikter seg inn mot å drive mindre, som har færre dyr, men mer tid til hvert enkelt individ? Jeg bet meg merke i denne setningen fra Kinns hånd: «Det er ideen om at store bruk er løsningen for alle, som er skummel.»²⁰ Her setter hun halen på grisen, som det heter.

Ved å ha visse begrensninger for hvor ekspansivt man skal drive, for hvor mye mat som skal importeres og hvilken toll det skal være på den, vil bonden få frihet fra det globale prispresset «som fører til ei rovdrift på mennesker som vi ikke tillater i andre næringer, som igjen går ut over natur og dyr».²¹ Det er de mange bekker små som gjør den store å, og det er mest realistisk, i betydningen mest bærekraftig i et langsiktig perspektiv, å sikre et mangfold av driftsmåter, bønder og dyr. Slik sambeiting mellom dyrearter minimerer risikoen for snyltere som rundorm og leverikter,²² vil mennesket som jobber med, og ikke mot, sitt økosystem redusere faren for å sitte igjen med skrinn jord og tom lommebok.

Å arbeide med naturen, på dens premisser, er imidlertid ikke økonomisk lønnsomt. Faktisk er det ensbetydende med «økonomisk selvmord», fastslår Rebanks entydig.²³ Det er likevel dét som må oppmuntres, tilrettelegges for fra øverste politiske hold, skal man sikre en rikholdig flora av matprodukter, en høyere grad av nasjonal selvforsyning, samt holde i hevd overlevert kunnskap basert på erfaringer i og med det økologiske flettverket vi alle er en uomtvistelig del av. Seterdrift, ivaretakelsen av gamle kulturlandskap, fungerer i så måte som en uunnværlig buffer. Å være på seteren er nemlig ikke å være museal. Det er å «ta vare på ressurser som vi kommer til å trenge i ei framtid preget av økende ustabilitet, krig og klimaendringer».²⁴

Dyrene vi lever av og med

Husdyrenes livsvilkår er et hyppig og heftig debattert tema. De her omtalte bøkene er ingen unntak, om enn undertegnede, som hardnakket vegetarianer på tiende året (et livsfilosofisk valg jeg tok allerede i tenårene, til mine foreldres fortvilelse), gjerne skulle sett en grundigere refleksjon over de etiske kinkighetene knyttet til husdyrhold. Kanskje ville det blitt en i overkant teoretisk avsporing, for fjern fra den praktiske hverdagen vi her innlemmes i. Men det er og blir en kjensgjerning at i det teknologisk fremskredne, fabrikklignende landbruket, er hensynet til dyrenes velvære – deres mulighet til å blomstre, ikke blott og bart eksistere – underordnet hensynet til avkastningen.

Teknikaliteter ender ofte opp med å dominere denne diskusjonen. Det har lett for å gli over i detaljorienterte spørsmål om hvor mange enkeltdyr man kan stue inne i ett fjøs, hva minstekravet til utetid burde være og hvor trange burene kan være. Dyrevelferd er også blitt et fyndord, et salgsargument. Kjøttindustrien har langt på vei appropriert begrepet og i prosessen tømt det for alt meningsinnhold.

Dersom du kjøper Solvinges produkter, kan du «spise smakfull kylling med god samvittighet», som de skriver på sine nettsider, for de bryr seg så inderlig vel om dyreuretten som ikke rammer dem selv. Deres kyllinger har hatt det bra, så fabelaktig bra – selv om de jo havnet i kjøttkverna til slutt. Gilde peprer forbrukeren med bilder av hoppende glade griser, mens Q-Meierienes kyr har drøvtygget duggfriskt gress i idylliske omgivelser til sine dagers ende. Reklamene er ikke bare eufemistiske, de er intendert villedende – ja, løgnaktige. Dyrevelferd handler ikke lenger om dyrets liv fra vugge til grav, rettere sagt fra fjøsgulv til middagstallerken, men om hva man juridisk sett kan slippe unna med.Her er et annet bilde på dyrevelferd, signert Kinn: kropper i bevegelse. Kyr som bukker og kaster på hodet. Sauer som spretter over halmen i fjøset, som fyller menneskeører med breking og bjelleklang. Mamma mø som danser i den skarlagensrøde aftensolen som sakte går ned over setervollen og kysser horisonten med sitt svinnende lys. Når Kinn tenker på dyrevelferd, ser hun for seg en hånd. Hånden symboliserer det fysiske og personlige båndet mellom dyrene og henne.²⁵ Hånden klapper og klør, hånden melker og smører såre jur inn med lindrende salve, hånden tar imot kommende generasjon og forsikrer mor underveis om at alt er i skjønneste orden. Dyrevelferd er taktilt, det er bevegelse, det er interaksjon og det er fortrolighet med den andres berøring. Et landbruk og en husdyrindustri som nører oppunder avstand, som umuliggjør nærkontakt innad i og mellom arter, berøver ikke bare dyrene et verdig liv. Det korrumperer også mennesketilværelsen.

Bøker som Rebanks’ Livet på landet og Kinns En bondefortelling gir et innenfrablikk på hvordan det er å stå i spagaten mellom tradisjon og innovasjon, å befinne seg i en kontinuerlig skvis mellom inntjening og samvittighet. For de av oss med minimal landbrukserfaring, er bøker som dette tiltrengte påminnelser om de menneskelige kostnadene av å stå i stormen. Å innta et prinsipielt standpunkt er ikke nødvendigvis det mest økonomisk profitable, derfor kan selv de mest pliktoppfyllende bønder bli drevet av ren desperasjon til å velge snarveier som går på akkord med egen integritet og moral.

Like fullt gir bøkene en soleklar påminnelse om at det som gjør livet verdt å leve, er at du har ikke-menneskelige andre å dele det med. Disse landskapets levnetsbeskrivelser demonstrerer at å ha omsorg for andre arter – kyrne, grevlingen, tårnseileren, småflekkede sommerfugler, minutiøse gjødselbiller og insektskall som funkler i solskinnet – er synonymt med å utvise omsorg for en selv. Nøkkelen til suksess, her og nå og inn i fremtiden, ligger i det vitale og dynamiske mangfold.

1. Arne Næss, Dyp glede. Med Arne Næss inn i dypøkologien. Redigert av Per Ingvar Haukeland. Oslo: Flux forlag 2008, s. 146.

2. James Rebanks. Livet på landet. En felles arv. Oversatt av Hege Mehren. Oslo: Forlaget Press 2021, s. 120.

3. Kathrine Kinn, En bondefortelling. Om livet på en liten gård og framtida for norsk jordbruk. Oslo: Manifest forlag 2023, s. 100–102.

4. Rebanks, Livet på landet, s. 42.

5. Rebanks, Livet på landet, s. 135–137.

6. Rebanks, Livet på landet, s. 130.

7. Rebanks, Livet på landet, s. 129.

8. Rebanks, Livet på landet, s. 134.

9. Rebanks, Livet på landet, s. 133.

10. Kinn, En bondefortelling, s. 175.

11. Kinn, En bondefortelling, s. 183.

12. Kinn, En bondefortelling, s. 179.

13. Kinn, En bondefortelling, s. 176.

14. Kinn, En bondefortelling, s. 71, s. 205.

15. Kinn, En bondefortelling, s. 45.

16. Kinn, En bondefortelling, s. 59.

17. Kinn, En bondefortelling, s. 70.

18. Kinn, En bondefortelling, s. 183ff.

19. Kinn, En bondefortelling, s. 184.

20. Kinn, En bondefortelling, s. 118.

21. Kinn, En bondefortelling, s. 118.

22. Kinn, En bondefortelling, s. 95.

23. Rebanks, Livet på landet, s. 230.

24. Kinn, En bondefortelling, s. 147.

25. Kinn, En bondefortelling, s. 148.