Hva vil vi med lokalmat, og hvor hører økologisk landbruk til?

Elefanten i rommet er at «økologisk landbruk nå mer eller mindre i praksis er skjøvet til side for kortreist mat» og at «forbrukere ikke helt forstår forskjellene mellom økologisk og kortreist», sier Kari Marte Sjøvik fra Landbrukets Økoløft i et intervju med Økologisk24.

Kanskje har hun et poeng. Ikke bare er lokalmat en spesielt het potet om dagen, men den ser ut til å være et tema hvor det er vanskelig å holde tunga beint i munnen. For hva er lokalmat, hva vil vi med det og hvor hører økologisk landbruk til?

Hva er lokalmat egentlig?

Den kortreiste maten har vært på agendaen de siste årene. Regjeringen har hatt lokalmat i søkelyset gjennom regjeringsgrunnlaget Hurdalsplattformen hvor man skal stimulere til økt produksjon og omsetning av lokalmat, lokal drikke og økologisk mat» – og den dukket opp i vårens Meld. St. 11 (2023-2024)  «Strategi for økt selvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket». I stortingsmeldingen annonserer mat- og landbruksministeren målet om en årlig omsetning på lokalmat på 25 milliarder kroner innen 2035.

Før vi går inn i purren, kan det være greit å ta en liten begrepsavklaring: Lokalmat er ifølge Landbruksdirektoratets over ti år gamle definisjon «mat- og drikkevarer med en lokal identitet, særegen opprinnelse eller spesielle kvaliteter knyttet til produksjonsmetode, tradisjon eller råvarer». 

Dette er altså ikke lokalt produsert mat i sin alminnelighet, det som også kalles kortreist, men det som kan betegnes som en spesialitetsstandard. Et omsetningsmål for lokalmat på 25 milliarder kroner innen 2035 handler med dagens definisjon om håndverksost og gastronomiske egenskaper, heller enn beredskap og norsk råvareproduksjon generelt.

Mye av samtalen om den kortreiste og lokale maten handler også om det store bakteppet, nemlig en verdenssituasjon som gir en økt aktualitet for både beredskap og miljømessig bærekraftig landbruk. 

Det er dette som er kjernen i stortingsmeldingen 11, altså det landbruket som styrker norsk selvforsyning og beredskap, og som sikrer våre felles ressurser til fremtidige generasjoner ved å bevare biologisk mangfold, reduserer avrenning og gjør oss mindre avhengig av kjemiske plantevernmiddel.

Hva vil vi med lokalmat?

Det er ikke slik at alt er godt bare fordi det er lokalt eller kortreist. Skal det være en merverdi, en varig verdi for oss, må det være fordi den lokale produksjonen bevarer og styrker det lokale økosystemet, det lokale kulturlandskapet, mat- og kulturarv eller den lokale sysselsettingen, for å nevne noe. 

Og skal vi ha en offentlig samtale om dette, krever det noe av oss: Vi må bli flinkere til å skille mellom den maten vi mener bør løftes fordi den innehar særegne kvaliteter som bør bevares av hensyn til historie, smak, terroir og mer, og den maten som gir økt selvforsyning og levende bygder. 

Vi må bli flinkere til å skille mellom maten som vi liker fordi den tilhører det lokale samfunnet og maten vi liker fordi den er miljøvennlig. Ikke fordi disse ikke kan være det samme, men fordi man kan ikke sette likhetstegn mellom alt ukritisk.

Økologisk er også lokalmat

Uavhengig av definisjon er økologisk produksjon og foredling en naturlig del av norsk lokal mat og drikke. Det dyrkes og ales, ystes og spekes, syltes og selges lokale økologiske råvarer og retter i hele landet, til glede for nordmenn, enten de handler hos de store dagligvareaktørenes ulike utsalgssteder, i kantiner og restauranter, eller gjennom REKO og andre direktesalgskanaler. 

Mange lokalmatprodusenter, i den snevre betydningen, driver og foredler tross alt økologisk.

Men det er også mer: Å satse på økologisk produksjon i Norge er å bygge opp under virkemidler for bærekraftig matproduksjon, å utvikle nye salgskanaler og skape nye verdikjeder for lokal mat.

Derfor, med tungen noenlunde rett plassert i munnen, vil jeg påstå at økologisk landbruk er ganske nært kjernen i det man forsøker å oppnå med målsettingene om bærekraft som nevnes i Meld. St. 11. For å nærme seg målet, er det behov for en anerkjennelse av rollen norsk økologisk landbruk kan ha.

Spydspissen

Det økologiske landbrukets funksjon som spydspiss er en kanskje mye brukt benevnelse som peker på noe helt reelt: 

Å sette noen begrensninger i hvordan man jobber, fordrer kreativitet og nyskaping. Enten det er bruk av fiberduker, ugrasharving, eller nitrogenfikserende vekster som et naturvennlig alternativ til kunstgjødsel, er økologisk landbruk et levende eksempel på at man utvikler metoder med målsetning om å sikre livsgrunnlaget til bonden og til naturen i dette landet.

Lokalt betyr også spesialisert for de klimatiske og geologiske forholdene. Å satse på økologisk landbruk i Norge handler om å øke andelen av norsk landbruk som ikke er sårbart for vekslende priser, slik importerte råvarer til kunstgjødsel skapte utfordringer for norske bønder i 2021. 

Det handler også om å skape et landbruk hvor man kan lære av hverandre for å velge de praksisene som fungerer optimalt for lokale forhold. Å styrke norsk selvforsyning gjennom lokal fôrproduksjon og dyrkingsmetoder, som ikke er avhengig av importerte innsatsfaktorer, er av interesse for hele landbruket.

Økologiske produsenter har vært pionérer innen alternative salgskanaler, spesielt de som knytter lokale produsenter til lokale forbrukere. Dette har vært en dyd av nødvendighet blant annet fordi vi i Norge har en vei å gå for å sikre mer stabile verdikjeder som faktisk omsetter økologiske (rå)varer som økologiske, men det handler også om at man har mange små produsenter. 

Ikke alle som driver smått, driver økologisk, men alle små lokale aktører har glede av kanaler som ikke krever mange ledd og store systemer for transport, lagring og salg.

Å kaste en butt pinne

Men hva hjelper det å gå foran når man i det offentlige ordskiftet helst vil snakke som om at skaftet alene er det man trenger i et spyd? 

Enten temaet er lokalmat i snever betydning eller om man snakker om norsk landbruksproduksjon, er det som om økologien ikke finnes. Enten det er nye kanaler for å styrke lokalt produsert mat (inkludert lokalmat) eller miljømessig bærekraft, glimrer «Ø-ordet» med sitt fravær gjennom store deler av Meld St. 11 (2023-2024). 

Som regel finner man ordet i en oppramsing av varenisjer, som «t.d. lokalmat, økologisk mat og vegetarisk og vegansk mat».

Å satse på norsk økologisk er ikke utelukkende å satse på en nisjekategori av lokalmat, men å tenke flere tanker samtidig. Økologisk mat og drikke er en naturlig del av bærekraftssatsinger for både offentlige og private virksomheter som søker å etterleve FNs bærekraftsmål. 

Debios Ø-merke er et uavhengig offentlig miljømerke, og en tredjepartssertifisering som bekrefter at virksomheten tar bærekraftsansvar i tråd med nye krav om validiteten i miljøpåstander («green claims»). Med økologisk landbruk styrkes nyskapende praksiser for å fremme biologisk mangfold, jordhelse og næringsbalanse, dyrevelferd og sirkulære løsninger. Dette vil også være i tråd med Meld. St. 11 (2023–2024), hvor miljømessig bærekraftig produksjon løftes som et vesentlig landbrukspolitisk mål. 

Men skal vi komme dit, må vi faktisk snakke litt høyere om økologisk landbruk i norsk offentlighet. Ikke bare som lokalmat, men også som lokalmat.