Morgendagens verdikjeder

Jeg er stor tilhenger av å unngå kjemisk behandling av planter, og her har vi i Norge gode forutsetninger for å kunne skape varig konkurransekraft ved å benytte oss av prinsipper for økologisk planteproduksjon – og våre naturgitte vilkår for produksjon av mat. 

Og all mat er plantebasert, som vi vet. 

Når det gjelder hva som skal tilføres jorden for å opprettholde eller forbedre avlingene, er jeg litt mer usikker på om de økologiske prinsippene er den eneste veien fremover. 

Mineralgjødsel i økologisk produksjon

Når vi høster av jorden, må den nødvendigvis tilføres noe. Husdyrene våre kan gjøre en del av jobben, men denne gjødselen kommer stort sett fra andre driftsformer – som benytter seg av både mineralgjødsel og store mengder importerte råvarer. Produksjon av kunstgjødsel krever mye energi og baserer seg delvis på bruk av ikke-fornybare ressurser. 

Det er riktig og ikke optimalt. Men her tror jeg en litt mer pragmatisk innstilling hadde vært mer fornuftig enn forbud mot bruk av mineralgjødsel i økologisk produksjon. 

Når det gjelder økologisk husdyrproduksjon stiller jeg meg for det første noe undrende til hvor råvarene til det økologiske kraftfôret kommer fra, og for det andre tenker jeg at husdyrene omdanner maten de spiser til temmelig rene produkter – uavhengig om disse plantene er økologisk godkjent eller ei. 

Dyrevelferden er utvilsomt bedre ivaretatt gjennom økologisk produksjon, selv om jeg er litt usikker på om folk flest oppfatter at forskjellene faktisk er så store i et land som Norge, der all matproduksjon foregår i liten skala. Uansett hvem vi sammenligner oss med. 

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor andelen økologisk mat er lavere i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, tror jeg svaret ligger i å se nærmere på hvem som faktisk bestemmer i verdikjeden for mat og hva norske forbrukere blir tilbudt i norske dagligvarebutikker. 

Nesten 70 prosent av norske dagligvarebutikker er «lavpris»-butikker, kjennetegnet av et svært begrenset utvalg i både sortimentsbredde og -dybde. Da handler det om å omsette store volumer på den lille hylleplassen som er tilgjengelig. 

Her fremstår åpenbart økologiske produkter som mindre attraktive for dagligvarekjedene enn andre standardprodukter. De produktene norske forbrukere er vant til å kjøpe, altså. 

Det viser seg også – i alle slike verdikjeder – at det er utfordrende å «dytte» produkter gjennom fra produsent til forbruker. De må «dras» gjennom. Det må altså være noen kjeder som velger å satse på å bruke økologiske produkter for å differensiere seg fra andre og skape merverdier for kundene sine. 

Det var på denne måten økologiske produkter ble løftet fram i vårt naboland Danmark for eksempel. 

Uten denne drivkraften fra handelen er det nærmest umulig å skape et større marked for økologisk mat. For at dette skal skje, må det være lønnsomt for handelen. De selger alltid det de tjener mest penger på å selge. 

Om ikke offentlige innkjøpere bør ta et større ansvar for å løfte økologisk mat opp og fram og tilby en form for avsetningsgaranti? 

Jo, men de må også forholde seg til systemet som er skapt der det i praksis er to grossister, eiet av dagligvarekjedene, som bestemmer hvem som skal produsere hva, når, hvor, i hvilket omfang og på hvilken måte. Men dersom myndighetene våre virkelig ønsker mer økologisk mat, må de faktisk bidra litt selv. Utover festtalene. 

 Uavhengig av om maten er økologisk godkjent eller ei, er jeg helt sikker på dette:

Dagens verdikjeder for mat er få, lange, spesialiserte, sårbare, globale og ekstremt energi- og kapitalintensive. Og tjener interessene til noen ytterst få. 

Morgendagens verdikjeder for mat vil være flere, kortere, lokale, mer robuste og vil kreve mindre energi og kapital. Og tjene våre interesser. Og særlig interessene til de som kommer etter oss. 

Det finnes ingen annen vei. 

Morgendagens verdikjeder vil åpne muligheter for mer økologisk mat og for andre mindre intensive driftsformer. 

Vi må bare bygge disse verdikjedene først – istedenfor å investere mer i de som hører fortiden til. 

Det er sløsing med både penger og energi. Og tjener oss derfor ikke.