Marte von Krogh: Å satse på økologisk er å satse på lokal mat

At man bør bruke offentlig innkjøp som virkemiddel for grønne anskaffelser, med økologisk mat som eksempel, har vært anbefalt av Riksrevisjonen tidligere. Det nye nå er at Regjeringen i Meld. St. 11 (2023–2024) vil bruke offentlig innkjøpsmakt på norskprodusert mat generelt for å styrke selvforsyningen.

Matvalget samarbeider i dag med flere fylkeskommuner og kommuner som ønsker å støtte lokale økologiske og ikke-økologiske bønder og foredlere ved å handle inn fra nettopp disse. Vi har tro på denne tilnærmingen og er glade for at offentlig innkjøpsmakt forsøker å påvirke positivt til økt selvforsyning, bærekraftig matmangfold og lokale verdikjeder.

Men som Peter Møller skrev tidligere, er det grunn til å legge spesielt vekt på norsk økologisk produksjon dersom miljøhensyn og mindre import av innsatsmidler også skal være en del av kabalen for måloppnåelse.

Samtidig vet vi i Matvalget at offentlige anskaffelsesmiljøer alene løser lite i den grønne floka. Vi trenger kompetente offentlige organisasjoner som har institusjonell kapasitet til å forvalte grønne innkjøpsambisjoner i en større mat- og måltidspolitikk.

Og hvis Regjeringen nå vil satse på lokal mat, hvorfor snakker vi om økologisk mat? Jo, fordi dette er to sider av samme sak.

Å satse på økologisk er å satse på lokal mat – i Sverige

Vi vet at å satse på økologisk betyr å satse på lokal produksjon. I Sverige har man inntil nylig hatt et mål om 60 prosent økologiske innkjøp til offentlige kjøkken. Satsingen har båret frukter: I dag er 37,4 prosent av alle mat- og drikkeinnkjøp til offentlig sektor i Sverige økologisk. Det som er vesentlig i denne sammenheng, er at mer økologisk også innebærer mer lokalprodusert.

Data over innkjøp i svensk offentlig sektor viser at for samtlige kategorier som er analysert av Ekologiske lantbrukarna i 2023, har svenskandelen vært høyere for økologiske enn for ikke-økologiske varer. 97 prosent av all økologisk melk som det offentlige kjøpte inn, var svensk – mot 79 prosent for den ikke-økologiske. 100 prosent av de økologiske eggene det offentlige kjøpte inn var svenske, mens en femtedel av de ikke-økologiske eggene var importerte.

Selv om man ikke nødvendigvis kan eller bør sammenligne norsk og svensk landbrukspolitikk i ett og alt, ser vi at satsingen der også gir spor i det lokale landbruket. 

Siden 2005 har Sverige ligget på topp i Norden på størst del økologisk areal og karensareal av totalt jordbruksareal i drift. Fra 2005 økte arealet fra 7,0 prosent, altså litt høyere enn Norge i dag, til toppunktet på rundt 20 prosent, og 16,6 prosent av alt areal i drift i dag.

Å satse på økologisk er å satse på lokal mat også i Norge

Norge og Sverige skiller lag på noen områder. Blant annet er varme skolemåltider institusjonalisert i Sverige, med alt det innebefatter av sosial utjevning og mulighet til å påvirke barn og ungdom til å ta helsefremmende matvalg. Ettersom vår sittende regjering med sin Hurdalsplattform ønsker «gradvis å innføre skolemåltider», er skolematen allikevel relevant. 

Samtidig er erfaringene fra Sverige ikke så ulikt vårt konkrete arbeid i Matvalget med å innføre bærekraftige og helsefremmende skolekantiner for elever i de tidligere Viken-fylkene, samt i Vestland, Agder og Trøndelag, for å nevne noen.

Matvalgets samarbeid med disse regionale offentlige aktørene styrker lokal omsetning og gir i tillegg skoleelever muligheten til å spise mat som både er miljøvennlig og helsefremmende.

Matvalgets erfaring er at flere kommuner, fylkeskommuner og statlige foretak ønsker norsk økologisk mat i sine innkjøp, men at mange offentlige innkjøpere har manglende (politisk) mandat til å stille tydelige krav om økologisk kvalitet i sine matinnkjøp, samt kapasitet til å følge opp rammeavtaler for dette. 

Premissene for offentlige matinnkjøp defineres i Matvalgets øyne vel så mye av grossistenes interesser og marginer. Vi erfarer at leverandører til offentlig sektor unnlater/ikke evner å levere økologisk kvalitet selv når dette egentlig er etterspurt av innkjøper, og vi har innsikt i at primærproduksjonen er leveringsdyktig. 

Dette ser vi spesielt for frukt- og grøntsektoren. Markedet for norsk økologisk mat er – med sine marginale volum – umodent, og det har sårbare verdikjeder, og det vil forbli det så lenge det offentlige ikke har et måltall for produksjon og omsetning av økologisk mat og drikke.

Konsekvensene av at de tidligere måltallene for omsetning ble valgt bort i strategien for økologisk landbruk i 2018, har vi helt konkret sett i Nord-Norge. 

I 2013 kan vi lese hos NRK at Nord-Norge «støvsuges» for økologisk melk. 

I 2023 slutter Tine å tappe økologisk melk, noe som betyr at de økologiske melkeprodusentene der ikke får omsatt sin melk som økologisk.

Hva skjedde imellom disse ti årene? Jo, uten nasjonale måltall hadde ikke Forsvaret i Nord-Norge, altså en stor offentlig aktør i regionen, noe krav om å kjøpe inn økologisk melk og dermed kollapset etterspørselen.

«Det er en politisk beslutning at det skal tas miljøhensyn ved offentlige anskaffelser. Vi føler vi går foran med et godt eksempel. Økologiske produkter koster litt mer, men vi tar høyde for at det koster å være miljøbevisst», sa orlogskaptein Pål Stenberg i Forsvaret til NRK i 2013. 

Miljøaspektet har ikke endret seg siden da, kun den politiske virkemiddelbruken.

Heldigvis velger noen offentlige aktører, som Forsvaret på Ørlandet sammen med både Trøndelag fylkeskommune og flere offentlige aktører, å gå sammen om en lokalmatssatsing med egne økomål, men også her mangler en tydelig nasjonal forankring av økologiambisjonene. 

Fylkeskommunens måltall for økoandel (15 prosent av innkjøpene) er derimot forankret i det utbredte miljøstyringsverktøyet som samtlige fylkeskommuner i Norge benytter seg av – Miljøfyrtårn.

Vi trenger måltall og statistikk som dokumenterer innkjøp

I regjeringens allerede omtalte strategi for økt selvforsyning, Meld. St. 11 (2023–2024), løftes måltall for offentlige innkjøp av norskproduserte råvarer som et nyttig tiltak (se side 39). 

En slik strategi hadde vi for økologisk produsert mat tidligere, og et samlet norsk landbruk ønsker dette tilbake. 

Når landbruks- og matministeren setter et omsetningsmål for lokalmat og -drikke, er det en erklæring om at dette er et virkemiddel man mener fungerer godt for å oppnå formålet. At man ønsker det for lokalmat spesifikt, men ikke også for økologisk mat, opplever vi som i beste fall inkonsekvent.

• LES OGSÅ: Direktoratet lytter til kritikken og inviterer til dialog om øko-tall
  

Dette ble også tydelig kommunisert i Midtveisevalueringen, «Gode intensjoner – lite handling. Evaluering av nasjonal strategi for økologisk jordbruk» hvor det blant annet heter:

«Gjennom Matnasjonen Norge har det blitt gjort en betydelig innsats for å fremme og markedsføre norsk lokalmat og -drikke. Mange av de grepene som har blitt tatt vil også være gunstige for å stimulere til økt produksjon og etterspørsel etter økologiske produkter. […] Både fra privat og offentlig side har arbeidet med Matnasjonen Norge vært tettere forankret opp mot segmentet for lokalmat. Det økologiske har i mindre grad blitt løftet frem som en del av den samlede matproduksjonen og matmangfoldet i Norge.»

I alle tilfeller er et tall, enten i prosent eller milliarder, ikke tilstrekkelig. 

Nøkkelen til suksess i Sverige er å forankre satsingen lokalt hos dem som gjør de konkrete innkjøpene og til slutt tilbereder de mange offentlige måltidene. Dette samsvarer med Matvalgets erfaring av å samarbeide med flere fylkes- og kommuner.

Et statlig mål i Sverige følges opp av kommunale mål. Hvert år konkurrerer svenske kommuner i «Ekomatsligan» om å ha høyest andel av klimavennlig, svenskprodusert og selvfølgelig også økologisk mat i sine innkjøp. Borlänge kommune kunne vise til nærmere 50 prosent svekologisk, altså svenskprodusert økologisk, innkjøp i 2022.

Med konkrete måltall, forankret hos de offentlige aktørene som handler inn mat, er dette mulig.

Innkjøp må dokumenteres og evalueres

Men det trengs én ting til: Det krever at man faktisk dokumenterer og evaluerer innkjøpene. Vi i Matvalget har sett at det offentlige Norge i alt for liten grad fører statistikk over sine innkjøp, noe som gjør det vanskelig å se hva man kan gjøre bedre. 

Dette synspunktet finner også støtte hos Oxford Research i Midtveisevalueringen, hvor det kommenteres at det i dag ikke er på plass et statistikkgrunnlag som gjør at man har en god oversikt over omsetningen av økologisk mat i Norge.

• LES OGSÅ: Slik kan kommunale innkjøp få fart på produksjon og forbruk av lokal mat

For offentlige aktører, hvor grove kategorier ikke er den eneste interessante analysevariabelen, vil vi også peke på vårt eget arbeid: For Viken fylkeskommune har vi i Matvalget utviklet et analyseverktøy hvor vi dokumenterer alle mat- og drikkeinnkjøp og kategoriserer dem etter økologiandel, prosesseringsgrad og hvorvidt de er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger, samt matvarekategorier. 

Vi anbefaler å se til Matvalget og vår tilnærming til arbeidet med å tenke lokalt og økologisk med offentlig innkjøpsmakt for å utvikle en strategi som er forpliktende og effektiv med dokumenterbart resultat.

• LES OGSÅ DENNE: Ny anskaffelseslov åpner for at lokale produsenter kan levere mat til det offentlige