Viktigheten av økologisk mat i krise og krig

Selv om mange av dagens økologiske gårder har blitt presset økonomisk til å bli ganske ensformige, så er det en grunnleggende filosofi i økologisk landbruk å være selvforsynt.

Det kjøpes ikke inn store mengder med gjødsel. Gjødselproduksjon i husdyrholdet, og planteproduksjon til fôr skal stå i forhold til hverandre, samtidig som det selvsagt skal produseres et overskudd av matvarer som man kan dele med dem som gjør andre viktige oppgaver i samfunnet.

Øko-gårder godt rustet

På de beste økologiske gårdene er det et imponerende mangfold av både husdyr og planteproduksjoner, og mange folk til å holde hjulene i gang.

Slike gårder er godt rustet til å møte en krise. 

De har egne livdyr, både haner og høner, bukker og søyer, okser og kyr. De dyrker ikke bare gras, men korn, og massevis av grønnsaker. De har egen steinkvern, og bakerovn, og gårdsbutikk. De tar vare på såfrø og kan til og med drive egen foredling, for planter tilpasser seg miljøet på voksestedet raskere enn vi tror.

Det eneste de kjøper inn, er diesel og maskiner. På dette området er fortsatt mye ugjort. Det er dessverre bare så alt for få av disse gårdene.

Kanskje dagens akselererende krise-fokus kan gjøre at noen politikere omsider får øynene opp for hvor viktige slike allsidig drevne, økologiske og selvforsynte gårder faktisk kan være i en krise, og gjøre noe for at det kan bli flere av dem?

Et slikt allsidig økologisk landbruk krever mye kunnskap og arbeidsinnsats, og lar seg ikke gjennomføre overalt. Det trengs innsatsfaktorer som økologiske bønder kan benytte seg av også.

Gjødsel og plantevernmidler

Ett område vi i NORSØK har forsket mye på, er å bruke rest-råstoff fra havet til gjødsel. Foreløpig er det rikelig med husdyrgjødsel, som ikke er tillatt i øko-dyrking, men skal økologisk landbruk stå på egne bein, kan vi ikke være avhengige av å kjøpe gjødsel fra konvensjonell produksjon.

I Norge har vi svært store mengder med fiskebein og slo fra villfanget fisk, og tang og tare som både kan dyrkes og høstes fra naturlige bestand. Sammen gir dette en utfordring med salt, som imidlertid kan være akseptabel i områder med stort nedbørsoverskudd.

Viktigere er at det gir en veldig god miks av alle de næringsstoffene som planter trenger, pluss verdifulle humusstoffer. Vi har fått gode resultater av våre dyrkingsforsøk, og nylig fikk vi anledning til å jobbe videre med dette i et stort EU-prosjekt, Bio2.

Struvitt fra humanurin, og råtnerest og kompost fra matavfall, er andre eksempler på viktige gjødselkilder som passer godt i økologisk dyrking.

Skal vi klare oss uten kunstgjødsel, som bruker mye energi for å binde nitrogen fra lufta, og bruker ikke-fornybare mineraler fra gruver og dagbrudd i opptil flere land vi helst ville sluppet å handle med, ja, da må vi bruke våre egne ressurser for alt det er verdt, og på en langt bedre måte enn i dag.

Her er økologisk landbruk virkelig en spydspiss for landbruket generelt.

I økologisk dyrking klarer man seg også ganske godt uten plantevernmidler. Det brukes svovel og kobber mot soppsjukdommer i økologisk dyrking, selv om dette ikke er veldig vanlig i Norge. Og det er utviklet mange biologiske preparater, av både rovinsekter og nytteorganismer, som er viktige i økologiske spesialproduksjoner.

Men de aller fleste kjemiske plantevernmidlene brukes ikke. Rester av kjemiske ugrasmidler, soppmidler og insektgift finner vi igjen, ikke bare i lave konsentrasjoner i mat og fôr, men i miljøet rundt oss, i jord og vann. Da kaller vi dem organiske miljøgifter, og vi finner dem i feit fisk, som ellers er noe av det sunneste vi kan spise.

Kommersielle produkter av fjørfegjødsel kan inneholde så mye glyfosat at det reduserer avlingene og påvirker planteveksten. Det skyldes fôr fra genmodifiserte planter som tåler glyfosat, eller at kornåkeren er sprøyta med glyfosat for å framskynde modningen av korn til kraftfôr.

Vi dyrker foreløpig ikke genmodifiserte planter i Norge, og det er egentlig ikke lov å bruke glyfosat for å framskynde modningen, men det kan gis dispensasjoner hvis høsten er våt og vanskelig.

Uansett, vi møter oss selv i døra. Og for dem som skal dyrke økologiske tomater med innkjøpt fjørfegjødsel, er dette en stor risiko.

Ved NORSØK har vi hatt forsøk med tomater som fikk næring fra flytende gjødsel, basert på et restråstoff fra konvensjonelle sukkerbeter. De tomatplantene ble helt misdannet. Det var klopyralider, ugrasmiddel brukt i sukkerbetene, som fulgte med som nisser på lasset.

Kjemiske plantevernmidler var én av de viktigste årsakene til biodiversitetskrisen som ble drøftet på det internasjonale toppmøtet i Canada høsten 2023. 

Den krisen som nettopp ga oss en naturmelding, hvor økologisk landbruk i god, norsk politisk tradisjon ikke er nevnt med ett ord.

Det er godt vi har EU, men plantevernmiddelrestene synes ikke i maten, og de smaker ikke noe i lave konsentrasjoner. 

Hadde du fått dem påført varene dine i utgangsdøra fra butikken, så hadde du kanskje kjøpt økologisk mat i stedet?

Det er for meg et stort paradoks at det skal være lov å bruke giftige stoffer på store landområder bare fordi man eier dem. Glyfosat er veldig giftig for vannlevende dyr. Når så du sist en frosk på tur?

Nå skal vi til og med begynne å bruke glyfosat i norske hogstfelt, for å få raskere produksjon i skogen. I bioøkonomiens navn.

Kriser kan være både lokale og globale. Løsninger må finnes på samme nivå.

Jeg har jobbet ved Norsk senter for økologisk landbruk i snart 40 år, og er fortsatt overrasket over at vi ikke i langt større grad blir regnet med som en viktig ressurs når det kommer til å skape en mer bærekraftig utvikling, eller å løse kriser.

Ett av våre store fortrinn er et sterkt internasjonalt nettverk, IFOAM Organics International, som er uavhengig av økonomisk støtte fra USA. Det finnes internasjonale prinsipper og standarder for økologisk landbruk som er demokratisk utarbeidet og har eksistert i over 50 år.

Dermed har de som driver med forskning, utvikling og regelverksarbeid, eller de som skrur sammen smarte politiske virkemidler, dyktige kolleger i veldig mange land over hele verden.

Det er også et stort pluss at det finnes gode merkeordninger, som både gjør det enkelt å kjøpe økologisk mat, og å utarbeide støtteordninger for å fremme denne driftsformen.

Så hva venter politikerne egentlig på?

Økologisk landbruk, når det får utfolde seg etter de grunnleggende fire prinsippene økologi, helse, rettferdighet og omsorg, er selvforsynt, allsidig, produktivt og oppfinnsomt. Dessuten er det miljøvennlig.

I mange tilfeller er slikt landbruk en berikelse for miljøet, mer enn en belastning. Ved å selge og ofte også servere lokal mat i nærområdet, er de med på å skape en forståelse for hvordan råvarer kan settes sammen til matretter på uendelig mange måter.

Bøndene har allsidig kunnskap fordi de driver med mange ulike produksjoner.

I mindre skala er det mange dyrkere, i markedshager og andelslandbruk, som driver helt eller tilnærmet økologisk. Det viser hvilket utrolig mangfold av vekster som kan dyrkes på steder der det ellers knapt er annet enn gras å finne på jordene.

Mesteparten av arbeidet skjer med håndmakt. Så her klarer man seg uten dekk og diesel. Mange har også litt husdyrhold og er dermed ganske selvforsynt med gjødsel.

Dette er lokalkunnskap som kan bli svært verdifull hvis vi en dag ikke bare må holde oss i vår egen kommune over lengre tid – som under korona – men det også skulle bli slutt på import av råstoff til kraftfor og mineralgjødsel fra andre land.

Uten tilgang på nyeste hybridfrø, som man altså ikke kan bruke til å ta egne frø fra, og uten tilgang på avanserte plantevernmidler – de produseres i liten grad i Norge – er det konvensjonelle landbruket, men også det spesialiserte øko-landbruket, veldig sårbart.

Det fins altså gode eksempler i fleng her i Norge. Vi er verd å bli lyttet til. Politikere og andre beslutningstakere kan lære utrolig mye viktig av oss.

Det er trist hvis det er krig og krise som må til for at folk får opp øynene for betydningen av økologisk landbruk her i Norge.